Sist oppdatert: 19.01.202019.01.2020

Sammendrag: Permanent oppholdstillatelse

Saken behandlet av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet da det ikke er vesentlige tvilsspørsmål.

Klagen ble tatt til følge.

Klageren hadde midlertidige oppholdstillatelser (MOT) i Norge fra høsten 2007 til høsten 2016. De første tillatelsene dannet ikke grunnlag for permanent oppholdstillatelse (POT), men tillatelsene hun hadde de siste fire årene dannet grunnlag for POT. Klageren søkte sommeren 2015 om POT. UDI avslo søknaden våren 2016.

UNE viste til at det er et vilkår for POT at utlendingen har gjennomført pliktig norskopplæring i henhold til introduksjonsloven, jf. utl § 62 første ledd bokstav d. Klageren oppfylte ikke dette vilkåret. UNE viste til begrunnelsen i UDIs vedtak. UDI hadde i sitt vedtak vist til at plikten til å gjennomføre opplæring i norsk og samfunnskunnskap følger av introduksjonsloven § 17. Klageren hadde fått sin første MOT som dannet grunnlag for POT etter 01.01.2012 og hadde dermed plikt til å gjennomføre 550 timer opplæring i norsk og 50 timer opplæring i samfunnskunnskap. UDI viste til at vilkåret ville være oppfylt dersom klageren fremla dokumentasjon på fritak etter introduksjonsloven § 17 fjerde ledd. Det ble opplyst at søknaden om fritak måtte rettes til hjemkommunen, og bekreftelse på innvilget fritak fra kommunen måtte vedlegges søknaden om POT. Klageren hadde hverken fremlagt dokumentasjon på gjennomført pliktig opplæring i norsk og samfunnskunnskap eller på at hun var fritatt fra kravet. Vilkåret i utl § 62 første ledd bokstav d var dermed ikke oppfylt.

UNE kom imidlertid til at klageren kunne gis POT i medhold av unntaksbestemmelsen i utf § 11-4 bokstav a. Klageren oppfylte grunnvilkåret om å ha hatt en tillatelse som kan danne grunnlag for POT i minst det siste året. I tillegg oppfylte hun vilkåret i bokstav a om at hun tidligere hadde hatt langvarig opphold i Norge med tillatelse. UNE viste til at det fulgte av forvaltningspraksis at dette vilkåret innebærer at oppholdet må ha vært sammenhengende eller tilnærmet sammenhengende og at flere kortvarige opphold ikke kan legges sammen. I henhold til forvaltningspraksis kreves minst 8 – 10 års opphold med tillatelse for at vilkåret skal kunne anses oppfylt. UNE la til grunn at klageren hadde hatt sammenhengende tillatelser i Norge fra høsten 2007, det vil si i ca. 9 år. Vilkåret i utf § 11-4 bokstav a var dermed oppfylt. Utf § 11-4 er en «kan»-bestemmelse, det vil si at det er opp til forvaltningen å vurdere om det skal gjøres unntak dersom vilkårene i bestemmelsen er oppfylt. UNE så i denne saken hen til at det kun var vilkåret i utl § 62 første ledd bokstav d som klageren ikke oppfylte etter hovedregelen. Alle øvrige vilkår i § 62 var oppfylt. Det var heller ikke særskilte forhold i saken som tilsa at det ikke burde gjøres unntak.

Var dette sammendraget nyttig?