Sist oppdatert: 19.01.2020 19.01.2020

Sammendrag: Familie

Saken behandlet av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet da det ikke er vesentlige tvilsspørsmål.

Klagen ble ikke tatt til følge.

Klageren fremmet søknad om familiegjenforening med et helsøsken som bor i Norge. Klageren fremla pass, fødselsattest og dødsattester for foreldrene. Det ble opplyst at klageren bor sammen med en familie i Addis Abeba. Det ble også opplyst at klageren har flere søsken i hjemlandet, men at de ikke kan ta vare på han ettersom de er i militæret. Etter UDI sitt avslag, mottok UDI opplysninger om at familien klageren bor sammen med i Addis Abeba ikke lenger kan ta vare på han.

UNE avslo søknaden i henhold til forskriftens § 9-7 1. d) jf lovens § 49. UNE bemerket blant annet at det ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort at klageren er uten omsorgspersoner. UNE merket seg anførslene om at familien i Addis Abeba ikke lenger kunne ta vare på klageren. UNE mente at disse opplysningene ikke er egnet til å sannsynliggjøre at klageren er uten omsorgspersoner i oppholdslandet. Opplysningene kom i klageomgangen, etter at UDI hadde konkludert med at vilkårene for familieinnvandring ikke var oppfylt grunnet at klageren hadde omsorgsperson. At opplysningene først ble gitt på dette tidspunktet, var med på å svekke troverdigheten av anførselen, noe som igjen vil tilsi at opplysningen tillegges mindre vekt. Det ble også bemerket at det ville, dersom opplysninger om fraskrivelse av ansvar skulle være avgjørende, være en stor fristelse å gi slike opplysninger for å hjelpe den mindreårige søkeren til bosetting i Norge. Innvandringsregulerende hensyn, herunder kontrolltekniske hensyn talte derfor mot å legge avgjørende vekt på slike opplysninger. Det ble også påpekt at det ikke var sannsynliggjort at familien faktisk ikke lenger kunne ta vare på klageren. UNE tok ikke stilling til hvorvidt klageren hadde omsorgspersoner i hjemlandet, ettersom UNE hadde kommet frem til at klageren har omsorgspersoner i oppholdslandet.

UNE kom frem til at det ikke forelå sterke menneskelige hensyn som tilsa at klageren kunne få en tillatelse etter lovens § 49.

Vedtaket strider ikke mot Norges internasjonale forpliktelser, herunder EMK og barnekonvensjonen.

Var dette sammendraget nyttig?