Sammendrag: Statsborgerskap
Saken behandlet av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet da det ikke er vesentlige tvilsspørsmål.
Klagen ble tatt til følge. Sammendraget gjelder innvilgelse av norsk statsborgerskap til en kvinne fra Eritrea. Hun og to barn kom til Norge på 1980-tallet. Hun oppga da identitet A. Hun ble innvilget norsk statsborgerskap på denne identiteten i 1995. I 1999 opplyste hun om at identitet A ikke var riktig, og at identitet B var hennes korrekte identitet. Det norske statsborgerskapet ble tilbakekalt. Hun ble vurdert utvist, men på grunn av at barnas lange tilknytning fikk hun oppholdstillatelse pga sterke menneskelige hensyn. Hun søkte om norsk statsborgerskap i 2011, og da under identitet B.
Etter statsborgerloven § 7 første ledd bokstav a er det et vilkår for norsk statsborgerskap at klagerens identitet er klarlagt. Utgangspunktet er at vilkåret er oppfylt når vedkommende fremlegger identitetsdokumenter, herunder pass, med tilstrekkelig notoritet, jf. statsborgerforskriften § 1-1. Eritreiske pass har lav notoritet slik at vilkåret i § 1-1 ikke var oppfylt. UNE vurderte hvorvidt klageren fylte vilkårene i unntaksbestemmelsen i § 1-2, og kom etter en konkret vurdering til at identitet B var sannsynliggjort som klagerens korrekte identitet.
UNE la vekt på at klageren hadde oppholdt seg i Italia i 15 år før hun kom til Norge. Her var hun registrert med identitet B og fremla flere italienske dokumenter som bevis for dette. Videre la UNE vekt på at det var klageren selv som, uten formell foranledning og etter flere år som norsk statsborger, informerte norske myndigheter om at identitet A var falsk. Det hadde formodningen mot seg at klageren ville risikere tilbakekall og utvisning bare for å bli registrert med en ny falsk identitet.
UNE bemerket at klagerens navn avvek noe fra eritreiske/etiopiske navnetradisjoner og at det var noe underlig at klageren ikke hadde samme mellomnavn som sin søster i Norge. UNE kom under tvil til at disse uoverensstemmelsene ikke skapte avgjørende tvil om hennes identitet.
UNE fant etter dette at klagerens identitet ble ansett klarlagt etter statsborgerloven § 7 første ledd bokstav a. De øvrige vilkårene i lovens § 7 var oppfylt og klageren ble innvilget norsk statsborgerskap.