Sammendrag: Utvisning

Saken behandlet av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet da det ikke er vesentlige tvilsspørsmål. Klagen ble ikke tatt til følge. 

Mann (klageren) søkte beskyttelse i 2007. Søknaden ble avslått og klageren pliktet å forlate Norge innen utgangen av 2007.

Klageren ble utvist av UDI i 2007 på grunn av ilagt forelegg for oppbevaring av ca. 19 gram hasj. Utvisningssaken ble oversendt UNE for klagebehandling først i 2015. UDI hadde ingen merknader som kunne belyse hvorfor saken var blitt liggende.

UNE tok først stilling til utvisningsgrunnlaget og mente at vilkår etter utlendingsloven § 66 første ledd bokstav c var oppfylt. Klageren hadde ikke oppholdstillatelse og var ilagt forelegg for straffeovertredelse (tidligere straffelov av 1902 § 162 første ledd) som kunne føre til fengselsstraff i mer enn tre måneder.

Ved vurderingen av klagerens ulovlige handlinger la UNE særlig vekt på at narkotikakriminalitet utgjør et betydelig samfunnsproblem og at klageren var registrert med ytterligere tre anmeldelser for narkotikaovertredelser. Videre var det ikke holdepunkter for at han hadde reist fra Norge innen utreisefristen og UNE la til grunn at han fortsatt oppholdt seg her. Han hadde dermed unndratt seg gjennomføring av vedtak som medførte plikt til å forlate landet og hadde et ulovlig opphold på mer enn 7 år og 11 måneder.

UNE var klar på at den lange klagebehandlingen var svært uheldig. Dette ville imidlertid ikke i seg selv medføre at utvisning ville være uforholdsmessig, men bero på en konkret vurdering av ulike momenter. I den grad klagebehandlingen hadde hatt konsekvenser for klageren, ville dette gjelde omstendigheter som skyldes egne forhold. Han hadde etter utreisefristen i 2007 ikke forlatt Norge eller meldt om skifte av bosted slik han plikter etter utlendingsloven § 19 annet ledd. Den personlige tilknytningen knyttet seg til ulovlig opphold og ville etter rettspraksis tillegges liten vekt. Videre ville det som hovedregel ikke bli gitt utsatt iverksetting av utvisningsvedtaket. Alminnelig behandlingstid ville heller ikke hatt betydning for når innreiseforbudet starter å løpe, ettersom innreiseforbudet i denne saken først løper fra da klageren forlater Norge. UNE mente etter en helhetsvurdering av de ulike momentene at den lange klagebehandlingen ikke kunne tilsi at utvisning ville være uforholdsmessig ettersom klageren i svært liten grad var blitt direkte berørt.

UNE la videre til grunn at utvisning ikke ville være uforholdsmessig av hensyn til klageren selv som kun hadde tilknytning gjennom opphold uten tillatelse, og det var ikke opplyst om at han hadde familie i Norge. Innreiseforbudet på to år ble heller ikke ansett for uforholdsmessig. Klageren var ikke vernet mot retur og det ble vist til UNEs avslag på beskyttelse. UNE traff samtidig vedtak om å melde klageren inn i Schengen informasjonssystem (SIS).