faksimile-abbasi-adressa-2019-06-21.png

Av Ingunn-Sofie Aursnes, direktør i Utlendingsnemnda

– Når Utlendingsnemnda (UNE) behandler asylsaker, finner vi både forskjeller og likheter. Ingen saker er helt like, men mange saker har tydelige likhetstrekk, skriver UNEs direktør i en kronikk i Adresseavisen.

Mye av innholdet i saken til familien Abbasi er godt kjent gjennom media. UNE har taushetsplikt, men media har kunnet referere både fra en offentlig rettskraftig dom og fra vedtak familien selv har latt journalister få lese.

Det som ikke er like offentlig kjent, er hvordan saken inngår som én blant mange i en større portefølje. Men det har vi måttet se på. I UNE må vi ta inn over oss både det som er spesielt for hver enkelt sak, men også se saker i sammenheng, så det ikke oppstår urettferdig forskjellsbehandling.

Abbasi-saken inngår i en trend som startet etter at den norske asylpolitikken ble strammet inn i 2009 og UNHCR samtidig kom med nye retningslinjer om internflukt. Inntil da hadde så godt som alle barnefamilier fra Afghanistan fått oppholdstillatelse. Etter innstrammingen fikk etter hvert mange barnefamilier avslag.

Før innstrammingen kom det knapt noen enslige afghanske kvinner til Norge. Etter innstrammingen endret dette seg. De neste årene kom det etter hvert et betydelig antall.

Fra 2012 til i dag har vi i UNE behandlet mer enn 150 slike saker, der afghanske kvinner hevder de er enslige. Noen av dem har med seg barn, andre ikke. Noen kom til Norge i følge med menn som så forsvant, andre kom først alene og så mannen senere. Dette ble en trend til tross for at det kulturelt sett er nesten utenkelig at afghanske kvinner er ute på slike reiser uten følge eller godkjenning fra mannlige familiemedlemmer.

UNEs praksis har likevel vært at afghanske kvinner uten såkalt «trygt, mannlig nettverk» gis beskyttelse i Norge. Såkalte «innvandringsregulerende hensyn» har da vært uten betydning. For når temaet er behov for beskyttelse, da veies aldri dette beskyttelsesbehovet opp mot slike innvandringsregulerende hensyn.

Men hvis mannen dukker opp, da har ikke kvinnen lenger et slikt beskyttelsesbehov. Da blir det i stedet vurdert om det skal gis opphold på humanitært grunnlag, ut fra sterke menneskelige hensyn. Da kommer også den etter hvert mye omtalte avveiningen mot innvandringsregulerende hensyn. Det er da det kan skje at barnefamilier blir returnert til hjemlandet, selv om UNE anerkjenner at det er til barnets eller barnas beste å få bli i Norge.

Disse avveiningene slår ikke alltid likt ut. Noen ganger kommer UNE til at de sterke menneskelige hensynene må få avgjørende betydning, for eksempel hensyn til barn. Andre ganger kommer vi til at de innvandringsregulerende hensynene må veie tyngst.

Slik ble det i Abbasi-saken. Det er derfor de i flere år har hatt plikt til å reise fra Norge og nå igjen ble forsøkt sendt ut med tvang.

Denne kronikken ble først publisert på adressa.no (ekstern lenke) 21.06.2019.