Advokatforeningens aksjons- og prosedyregruppe lanserte 26. juni 2014 en sluttrapport etter å ha ført et antall saker mot staten i perioden 2007 til 2014.
Det er viktig å understreke at UNE aldri har hatt noe imot å bli kikket i kortene av Aksjons- og prosedyregruppa eller at våre saker blir bragt inn for domstolene. Det er positivt med åpenhet og eksterne kritiske blikk på vår virksomhet. Avgjørelser fra norske domstoler og internasjonale organer blir fortløpende vurdert, slik at UNE kan endre praksis dersom det er grunn til det.
Likeledes blir evalueringsrapporter fra eksterne gjennomgått, og vurdert med tanke på behov for endringer i UNEs saksbehandling. Skal man finne forbedringspunkter er det imidlertid nødvendig at rapportene gir en virkelighetsbeskrivelse det er mulig å kjenne seg igjen i.
Den gjennomgangen som vi har foretatt så langt av rapporten fra Advokatforeningens aksjons- og prosedyregruppe, viser at den ikke gir en virkelighetsbeskrivelse som er dekkende. Rapporten er preget av for sterke konklusjoner på spinkelt grunnlag, en skjev fremstilling av tidligere evalueringer av UNE, og at relevant informasjon er utelatt. Det vises bl.a. til følgende:
- De fremstiller det som om de vinner fram i de fleste saker. Dette stemmer ikke. Av de sakene som er avgjort gjennom rettskraftig dom, har gruppa vunnet 13 og UNE fått medhold i 21.
- De fremstiller det som en seier for seg, og et tap for UNE, i 23 saker hvor UNE selv har gjort om tidligere avslag. Dette er misvisende, for når UNE gjør om, er det fordi også våre beslutningsfattere er enige i at omgjøring er riktig. Dette skjer dessuten helt ordinært, i et mye større antall saker, nesten 1000 bare i fjor. Selv om UNE selvfølgelig kan komme til å gjøre feil, skjer omgjøringene i all hovedsak fordi sakene har endret seg etter vedtaket i klagesaken og ikke fordi det opprinnelige vedtaket var feil.
- Av nye opplysninger eller nye omstendigheter i saker der UNE omgjør eget vedtak, kan nevnes politisk aktivitet fra klageren i Norge (såkalt «sur place»), ytterligere forlenget oppholdstid og sterkere tilknytning for lengeværende barn, og i ett tilfelle var det på grunn av en regelendring som hadde skjedd siden forrige gang UNE behandlet saken.
- Totaltallene viser at Aksjons- og prosedyregruppa har sett på nesten 1800 saker, og de har 13 dommer som har gått mot UNE, dvs. et utvalg på mindre enn en prosent av de sakene de har vurdert. Dette harmonerer dårlig med de sterke generelle utsagnene de kommer med om hva tallene viser.
- Aksjons- og prosedyregruppa skriver om det de kaller systematiske saksbehandlingsfeil i UNE, men de har ikke støtte for konklusjoner og karakteristikker verken i rettspraksis eller fra Sivilombudsmannen.
- Aksjons- og prosedyregruppa viser til en evaluering av UNE fra 2003 og kritikken som ble rettet mot praktiseringen av bestemmelsene om partsinnsyn og uttalerett i forvaltningsloven. Under lanseringen ble det uttalt at «regimet» ikke har endret seg siden. Helt utelatt er Stortingsmelding nr. 21 fra 2003/2004. Meldingen viser hvordan evalueringen fra 2003 er fulgt opp. En del av kritikken var at UNEs landinformasjon var unntatt fra innsyn. I 2005 ble Utlendingsforvaltningens fagenhet for landinformasjon (Landinfo) opprettet. Informasjon om situasjonen i land det kommer asylsøkere fra er tilgjengelig for alle på www.landinfo.no.
- Aksjons- og prosedyregruppa refererer veldig selektivt fra eksterne evalueringer som er foretatt av UNE (Knoff-rapporten, Harborg-rapporten og Klagesaksutvalget). Enkeltheter er tatt ut av sin sammenheng, og de mange positive beskrivelsene av rettssikkerheten i UNE er utelatt.
- På temaet kontradiksjon beskriver de i stor grad UNEs saksbehandlere som en slags motpart, mens det advokatene argumenterer mot når de klager på et vedtak, i utgangspunktet er vedtaket fra UDI, som de jo har tilgjengelig når de skriver klagen. UNE har et sekretariat som blant annet består av en asylavdeling med mer enn 100 saksbehandlere med høyere akademisk utdannelse (jurister og samfunnsvitere). Disse utreder alle sidene av saken med tanke på at UNE skal komme frem til riktig resultat etter gjeldende regler. Utredningen danner grunnlag for avgjørelser fattet etter nemndmøtebehandling eller av nemndleder.
- Hele undertonen i rapporten er at det er advokatene som står for rettssikkerheten. Faktum er at de fleste asylsøkere får bli i Norge uten å ha hatt advokatbistand, gjennom positive vedtak i UDI, for tiden innvilges ca 65 % av alle asylsøknader allerede i UDI I UNE er det dessuten sånn at vi tar like mange klager til følge i saker der det ikke er fri rettshjelp, dvs. saker hvor klager sjelden har hjelp fra en advokat.
- Det fremstilles som om UNE ikke har endret seg, det vil si at UNE ikke har forholdt seg til tidligere kritikk og endringsforslag. Dette stemmer ikke. UNE har gjort mange store og små endringer gjennom årene, både i saksbehandlingsrutiner og i hvordan nemndmøter gjennomføres. Men vi har også vært tydelige på hvilke endringsforslag som heller må rettes til politikerne, fordi de går på hva slags type klageinstans UNE skal være.
- Aksjons- og prosedyregruppa kritiserer likebehandlingen i UNE, særlig ut fra UNEs rapport fra 2013 til Justisdepartementet om lengeværende barn, men de forteller ikke at også domstolene vurderer saker ulikt. Hittil i år har lagmannsretten dømt motsatt av tingretten i 40 prosent av utlendingssakene den har behandlet.
- Det synliggjøres ikke hvordan uavhengige utenforstående har trukket fram bidraget UNEs saksbehandlere gir til rettssikkerheten, ved at det er kompetente fagfolk inne i overprøvingen av UDIs vedtak. Både Knoff-rapporten og Klagesaksutvalget anbefaler videreføring av forvaltningsprosess istedenfor omlegging til topartsprosess, av hensyn til klagernes rettssikkerhet.