Søk i praksisbasen

Klageren fikk beskyttelse fordi nemnda mente hun hadde forlatt hjemlandet ulovlig i nasjonalpliktig alder, og dermed risikerte forfølgelse fra myndighetene ved retur dit.

Klageren fikk fortsatt ikke oppholdstillatelse i Norge. UNE mente han ikke hadde et beskyttelsesbehov og ikke risikerte alvorlige reaksjoner ved retur til hjemlandet. Han hadde barn i Norge, men UNE mente det ikke forelå sterke menneskelige hensyn som kunne begrunne opphold på humanitært grunnlag.

Klageren søkte ikke om familieinnvandring på riktig måte. Hun søkte oppholdstillatelse ved et politidistrikt i Norge mens hun var på besøk med schengenvisum. UNE mente det var sterke rimelighetsgrunner som tilsa at søknaden likevel burde tas til behandling. Klageren hadde fått feil informasjon fra politiet og hadde derfor hatt en berettiget forventning om at søknaden ville bli realitetsbehandlet.

UNE vurderte i stornemnd om utvisning av klageren var i strid med tilbakevirkningsforbudet i Grunnloven, men kom til at det ikke var det.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse fordi det ikke var nødvendig med faglært kompetanse for den stillingen han var tilbudt.

Klageren fikk ikke oppholdskort som familiemedlem til EØS-borger fordi slektskapet mellom klageren og referansepersonen ikke var dokumentert. Det var heller ikke dokumentert at klageren hadde blitt forsørget av referansepersonen i hjemlandet, og at klageren hadde et reelt forsørgerbehov fremover i tid.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse som faglært fordi lønnen han var tilbudt, ikke var høy nok.

Klagerens søknad om familieinnvandring ble avslått på formelt grunnlag fordi hun ikke hadde søkt på riktig måte. Klageren hadde ikke kompetanse som faglært og oppfylte ingen av unntakene for å kunne søke fra Norge. Klageren måtte reise ut av Norge og kunne søke tillatelse på nytt fra hjemlandet. Vilkårene for å få oppholdstillatelse for familieinnvandring ble derfor ikke vurdert.