Søk i praksisbasen

Nemnda vurderte om det kunne gjøres unntak fra kravet om selvforsørgelse fordi klageren hadde et sykt barn med stort pleiebehov. Nemnda kom til at det ikke kunne gjøres unntak på grunn av "særlige grunner". Klageren kunne på sikt oppfylle kravet om selvforsørgelse.

Klageren fikk ikke oppholdskort som familiemedlem til en EØS-borger, fordi UNE mente hovedhensikten hans med å inngå ekteskapet var å få oppholdskort.

Klageren søkte om varig oppholdskort som familiemedlem til en EØS-borger. Han fikk avslag fordi det ikke var dokumentert at referansepersonen hadde hatt sammenhengende lovlig opphold i Norge i fem år. I tillegg manglet klageren sykeforsikring.

Klagerens oppholdstillatelse ble tilbakekalt fordi hun mot bedre vitende hadde gitt uriktige opplysninger om sin sivilstatus og disse opplysningene hadde hatt vesentlig betydning for vedtaket.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse som sesongarbeider fordi UNE mente arbeidet hun var tilbudt ikke var sesongbasert virksomhet.

Klageren hadde ikke oppholdt seg i Norge med oppholdsrett som EØS-borger de siste tre årene. UNE avslo derfor klagen på vedtak om norsk statsborgerskap.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse med ektefellen i Norge, fordi kravet til forsørgelse (underhold) ikke var oppfylt. Referansepersonen drev eget enkeltpersonforetak, men det var ikke innrapportert inntekt til Skatteetaten. Det var heller ikke innsendt dokumentasjon på inntekt.

UDI kalte tilbake klagerens statsborgerskap fordi de mente hun hadde gitt uriktige opplysninger om bosted og hensikten om å forbli bosatt i Norge da hun søkte om norsk statsborgerskap. Nemnda mente at hun ikke hadde gitt uriktige opplysninger og at det dermed ikke var grunnlag for tilbakekall.

Klageren fikk tilbakekalt oppholdstillatelsene sine fordi han hadde gitt uriktige opplysninger om sin identitet for å få beskyttelse.

Klageren fikk formelt avslag på søknad om oppholdstillatelse for sesongbasert arbeid fordi han ikke hadde fulgt riktig fremgangsmåte for å søke. Søknaden var ikke fremsatt verken av klageren selv eller hans arbeidsgiver. Det var heller ikke sterke rimelighetsgrunner som tilsa at det kunne gjøres unntak fra hovedreglene om fremgangsmåte.