Søk i praksisbasen

Søknad om oppholdstillatelse i familieinnvandring ble avslått på formelt grunnlag, fordi klageren ikke hadde lovlig opphold i Norge da søknaden ble fremsatt. Det var ikke sterke menneskelige hensyn som tilsa at søknaden likevel ble tatt til behandling.

Klageren søkte oppholdstillatelse i familieinnvandring med herboende ektefelle, som hun hadde blitt gift med i hjemlandet. UDI avslo søknaden, da klageren var mindreårig da ekteskapet ble inngått. Det ble heller ikke gitt tillatelse på grunnlag av at de nå var samboere, ettersom de var gift etter hjemlandets lover. UNE mente at vilkåret om at samboerne må være ugift, knytter seg til ekteskap med andre, ikke hverandre. Vilkårene for familieinnvandringstillatelse var derfor oppfylt.

Klageren fikk oppholdstillatelse i familieinnvandring med barnet sitt. Han hadde økt samværet med barnet etter UDIs avslagsvedtak, og hadde nå tilstrekkelig samvær til å oppfylle lovens krav.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse i Norge fordi han ikke skal bo sammen med ektefellen. De var registrert separert i Folkeregisteret og bodde ikke sammen.

Klageren fikk ikke fornyet sin oppholdstillatelse i Norge fordi han ikke lenger var gift med ektefellen han fikk familieinnvandring med. UNE mente at det heller ikke var grunn til å gjøre unntak fra vilkårene om familieinnvandring.

Klageren fikk ikke samboertillatelse fordi det ikke var dokumentert et fast og etablert samboerforhold i minst to år. Det var heller ikke sannsynliggjort at de skulle opprettholde samlivet.

Klageren fikk ikke familieinnvandring med ektefellen fordi hun ikke lenger ønsker at mannen skal komme til Norge. Vilkåret om at de skal bo sammen var derfor heller ikke oppfylt.