Søk i praksisbasen

En barnefamilie fikk midlertidig opphold i Norge på grunn av helsetilstanden til det ene barnet. Nemnda mente barnets beste var tungtveiende.

Klageren fikk ikke beskyttelse eller opphold på humanitært grunnlag. UNE mente at han som hazara med lang botid i vesten ikke risikerte forfølgelse eller umenneskelig behandling ved retur til hjemlandet.

Klageren ble dømt til fengsel for flere overtredelser av vegtrafikkloven i 2020/2021. Han ble ansett som en trussel mot grunnleggende samfunnshensyn, og hensynet til offentlig orden tilsa at han ble utvist. UNE mente at utvisning ikke var uforholdsmessig. Innreiseforbudet ble satt til to år.

UNE omgjorde ikke sitt tidligere vedtak. Nemnda mente klageren ikke stod i fare for forfølgelse eller andre alvorlige overgrep ved retur til hjemlandet.

Temaet som ble belyst var oppholdstillatelse på humanitært grunnlag for HIV-smittede asylsøkere. Stornemnda vurderte blant annet om det hadde betydning om smitteoverføring hadde skjedd i hjemlandet eller etter ankomst til Norge, betydningen av om behandling eventuelt var påbegynt i Norge og betydningen av hva slags helsetilbud som fantes i hjemlandet.

Tidligere vedtak om utvisning ble omgjort på grunn av sykdom hos klagerens samboer og omsorgssituasjonen for felles barn. Utvisning ville påføre barna uvanlig store belastninger.

Klageren var i livets siste fase og fikk oppholdstillatelse for å være sammen med familien og få en verdig livsutfoldelse den siste tiden.

Nemnda vurderte om det kunne gjøres unntak fra kravet om selvforsørgelse fordi klageren hadde et sykt barn med stort pleiebehov. Nemnda kom til at det ikke kunne gjøres unntak på grunn av "særlige grunner". Klageren kunne på sikt oppfylle kravet om selvforsørgelse.

Klageren fikk avslag på søknad om oppholdskort som familiemedlem til EØS-borger fordi referansepersonen var blitt norsk statsborger. Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge, som tilsa at hun likevel skulle få opphold her.

Klageren søkte om permanent oppholdstillatelse, men oppfylte ikke kravet om selvforsørgelse. UNE mente det ikke forelå særlige grunner for å unnta klageren fra dette kravet.