Sist oppdatert: 12.01.2023 12.01.2023

Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

En barnefamilie fikk midlertidig opphold i Norge på grunn av helsetilstanden til det ene barnet. Nemnda mente barnets beste var tungtveiende.

Bakgrunn

Foreldrene kom til Norge og søkte om beskyttelse og opphold på humanitært grunnlag. Begge fikk endelig avslag hos UNE. De ble i Norge, og fikk senere barn her. Både i avslagsvedtakene og i senere beslutninger mente UNE at familien ikke hadde behov for beskyttelse. Over tid kom det inn informasjon om det ene barnets helsesituasjon. UNE vurderte likevel at familien ikke hadde krav på oppholdstillatelse i Norge.

NOAS sendte inn en omgjøringsanmodning med ytterligere opplysninger. NOAS påpekte at barnet var helt avhengig av tett oppfølging fra spesialisthelsetjenesten. NOAS mente at UNE ikke hadde vurdert konkret hvilket behandlingstilbud barnet ville få i hjemlandet, og eller hvilke konsekvenser det ville ha å avbryte den behandlingen barnet nå fikk i Norge. UNE ba om tilleggsinformasjon, og fikk dette. Nemndleder bestemte at saken skulle behandles i nemndmøte uten fremmøte.

UNEs vurdering

Nemnda mente at det var sannsynliggjort at familien var fra Etiopia. Foreldrene hadde ikke dokumentert sin identitet. Deres identitet kunne dermed ikke legges til grunn, utover nasjonalitet. Nemnda viste også til at familiens beskyttelsesbehov var vurdert tidligere, og at det ikke var nye opplysninger som tilsa en annen vurdering.

Nemnda gikk så videre til å vurdere sterke menneskelige hensyn og tilknytning til Norge. Nemnda påpekte at det gjelder særlige rammer for barn. I saker som berører barn skal hensynet til barnets beste være et grunnleggende hensyn. Dette følger av både utlendingsloven § 38 tredje ledd, Grunnloven § 104 og FNs barnekonvensjon artikkel 3. Barn kan derfor få oppholdstillatelse selv om situasjonen ikke er så alvorlig at en voksen ville fått tillatelse. Nemnda vurderte opplysningene som hadde kommet inn om det ene barnet, og uttalte blant annet at "hensynet til en verdig livsutfoldelse når han blir eldre tilsier at han er i behov for den omfattende oppfølgningen han får i Norge i dag". Nemnda mente at dette barnet ikke ville få et tilstrekkelig behandlingstilbud i hjemlandet. Selv med opplæring ville ikke foreldrene kunne dekke barnets behov for oppfølging. Barnets behov var tungtveiende. Det var innvandringsregulerende hensyn i saken, foreldrene hadde gitt ufullstendige eller uriktige opplysninger om sin identitet og hadde oppholdt seg i Norge ulovlig. Dette var likevel ikke avgjørende.

Nemnda innvilget barna i familien ordinære oppholdstillatelser med varighet på fem år etter utlendingsloven § 38. Nemnda innvilget foreldrene oppholdstillatelser på samme grunnlag, men med begrensninger. Deres tillatelser dannet ikke grunnlag for permanent oppholdstillatelse eller familieinnvandring og hadde en varighet på ett år. Nemnda viste til utlendingsforskriften § 8-12, som stiller krav om at personer som får opphold etter § 38 som hovedregel må dokumentere sin identitet. Det hadde foreldrene ikke gjort. Nemnda mente at det var tvil om foreldrenes identitet, men viste til at begrensningene i deres tillatelser kunne oppheves dersom de la frem nødvendig dokumentasjon.

Var dette sammendraget nyttig?