Søk i praksisbasen

Klageren fikk oppholdstillatelse som flyktning i Norge. Nemnda la til grunn at han hadde konvertert til kristendommen og risikerte forfølgelse ved retur til hjemlandet.

Temaet som ble belyst var relokalisering av afghanske borgere til sikkerhetsmessige stabile områder, til tross for at de ikke har tilknytning dit.

Klageren fikk ikke fornyet oppholdstillatelsen som var gitt fordi han var vernet mot utsendelse, se utlendingsloven § 73 og 74. De politiske forholdene i hjemlandet hadde endret seg slik at han ikke lenger var vernet mot retur.

Klageren fikk beskyttelse i Norge fordi UNE mente hun ikke hadde et trygt mannlig nettverk å returnere til i hjemlandet.

Klageren fikk ikke beskyttelse i Norge fordi det ikke var noen opplysninger som tilsa at han risikerte forfølgelse i hjemlandet på individuelt grunnlag. Den generelle sikkerhetssituasjonen i Afghanistan etter at Taliban overtok makten tilsa heller ikke at han ville stå i reell fare for å miste livet eller bli utsatt for umenneskelig eller nedverdigende behandling ved retur. Klageren var ikke utsatt for større risiko enn andre afghanere selv om han hadde oppholdt seg i vesten i mange år.

Klageren fikk innvilget midlertidig oppholdstillatelse i Norge fordi UNE mente situasjonen på hjemstedet hans var endret, og at det var en reell risiko for at han ville bli utsatt for forfølgelse ved retur til hjemlandet.

Klageren fikk beskyttelse fordi nemnda mente hun hadde forlatt hjemlandet ulovlig i nasjonalpliktig alder, og dermed risikerte forfølgelse fra myndighetene ved retur dit.

UNE mente at klageren risikerte forfølgelse ved retur til hjemlandet fordi hun var etnisk tigray. Hun fikk derfor oppholdstillatelse som flyktning.