Søk i praksisbasen

Temaet som ble belyst var oppholdstillatelse på humanitært grunnlag for HIV-smittede asylsøkere. Stornemnda vurderte blant annet om det hadde betydning om smitteoverføring hadde skjedd i hjemlandet eller etter ankomst til Norge, betydningen av om behandling eventuelt var påbegynt i Norge og betydningen av hva slags helsetilbud som fantes i hjemlandet.

Temaet som ble belyst var anvendelse av Dublin II–forordningen overfor enslige mindreårige asylsøkere.

Tilbakekall av midlertidig oppholdstillatelse på bakgrunn av at klagerens foreldre hadde oppgitt uriktig identitet for seg og sine barn da familien først kom til Norge.

Tilbakekall av midlertidig oppholdstillatelse på bakgrunn av at hennes foreldre hadde gitt uriktige opplysninger om identitet. Nemnda tok stilling til om klageren skulle gis ny midlertidig oppholdstillatelse basert på sterke menneskelige hensyn og særlig tilknytning til riket etter utlendingsloven § 38.

Klageren fikk ikke familieinnvandring med søsken i Norge. Søknaden ble avslått fordi klageren var utenfor den gruppen som har rett til eller kan få familieinnvandring. Klagerens funksjonshemming kunne ikke begrunne en tillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn. Hensynet til en kontrollert og regulert innvandring talte imot.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse fordi han ikke var et etablert medlem av referansepersonens husstand. UNE mente at det ikke var grunn til å gjøre unntak fra vilkårene for familieinnvandring fordi innvandringsregulerende hensyn tilsa at tillatelse ikke bør gis.

Et mindreårig søskenpar fikk oppholdstillatelse på humanitært grunnlag som følge av den eldstes tilknytning til Norge. Foreldrene fikk avledet tillatelse. Familien fikk begrensede, ettårige tillatelser fordi deres identitet ikke var sannsynliggjort.

Klageren fikk tilbakekalt sin midlertidige oppholdstillatelse med flyktningstatus og permanente oppholdstillatelse fordi faren hadde gitt uriktige opplysninger om eget og familiemedlemmers statsborgerskap. UNE mente også at det var riktig å benytte seg av adgangen til å kalle tilbake oppholdstillatelsene. Klagerens tilknytning til Norge var avgjørende for UNEs vurdering om at klageren skal få en ny midlertidig oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse for å gjenforenes med sine foreldre og søster i Norge fordi referansen ikke oppfylte underholdskravet.

Klagerens oppholdstillatelser ble tilbakekalt fordi vedtakene var ugyldige. Ektefellen hadde gitt uriktige opplysninger da han søkte asyl, og derfor baserte alle familiens tillatelser seg på uriktig faktisk grunnlag.