Sist oppdatert: 29.10.202229.10.2022

Sammendrag: Familie

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse fordi han ikke var et etablert medlem av referansepersonens husstand. UNE mente at det ikke var grunn til å gjøre unntak fra vilkårene for familieinnvandring fordi innvandringsregulerende hensyn tilsa at tillatelse ikke bør gis.

Bakgrunn

Klageren søkte om familiegjenforening med en referanseperson i Norge som han opplyste at var hans tante. Referansepersonen kom til Norge på nittitallet, og er nå norsk statsborger. Hun opplyste at hun alltid har hatt et tett forhold til klageren og hans to eldre brødre, og at hun har blitt en morsfigur for klageren etter at hans mor døde. Klagerens far er nå pleietrengende, og det er klagerens brødre som tar seg av ham. De har ingen annen nær familie i Iran. Klageren har nå fått tendenser til depresjon og PTSD etter å ha hatt to syke foreldre i ung alder. Referansepersonen skrev at hun nå har blitt utnevnt til klagerens verge.

UDI mente at klageren ikke tilhører den personkretsen som har krav på oppholdstillatelse i Norge, og at det heller ikke var «sterke menneskelige hensyn» eller «særlig tilknytning til riket» i saken som tilsa at oppholdstillatelse likevel gis.

UNEs vurdering

For at et barn skal få oppholdstillatelse som fosterbarn, må det sannsynliggjøres at klageren er et etablert medlem av husstanden, dvs. har vært et medlem av referansepersonens husstand over lengre tid. Etter praksis må klageren ha vært et medlem av referansepersonens husstand før hun flyttet til Norge. Vilkåret var ikke oppfylt siden referansepersonen flyttet til Norge lenge før klageren ble født, og det ikke var noen opplysninger om at klageren og referansepersonen har bodd sammen. Klageren fikk derfor ikke oppholdstillatelse som fosterbarn.

UNE tok ikke stilling til om det var sterke menneskelige hensyn i saken fordi innvandringsregulerende hensyn uansett tilsa at klageren ikke får oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 49. Selv om «barnets beste» skal være et grunnleggende hensyn, kan andre hensyn – som innvandringsregulerende hensyn - likevel være relevante og avgjørende.

UNE viste til at klageren var ung og bor sammen med sine eldre brødre. UNE mente dermed at klageren har en omsorgsperson i hjemlandet.

Selv om referansepersonen har opplyst at klagerens nest eldste bror er psykisk syk, og hans eldste bror jobber mye og ikke kan være omsorgsperson, kunne UNE ikke legge avgjørende vekt på dette. Norske myndigheter har ikke mulighet til å kontrollere et barns omsorgssituasjon i utlandet. Det skal derfor svært mye til før UNE kan konkludere med at et barn i utlandet ikke får tilstrekkelig omsorg.

Når det gjelder klagerens tendenser til depresjon og PTSD, bemerket UNE at det er mange søkere som opplyser om helseproblemer av ulikt alvor og omfang, og at det i disse sakene ofte opplyses at det bare er familie i Norge som kan gi klageren den nødvendige omsorgen.  Det kan derfor føre til store samfunnsmessige konsekvenser hvis klageren får oppholdstillatelse på grunnlag av sine helseproblemer, fordi dette da også må gjelde for andre i tilsvarende situasjon.

UNE skrev videre at selv om den beste løsningen for klageren kan være å flytte til Norge, er ikke dette tilstrekkelig til å gi oppholdstillatelse. Det var ikke opplysninger om at klageren har et særlig behov for å bo sammen med sin tante ut over det som gjelder for barn generelt. UNE mente at innvandringsregulerende hensyn uansett tilsier at slike forhold som hovedregel ikke kan være avgjørende. Dette er fordi det svært mange som søker om familieinnvandring lever under vanskelige forhold. Hensynet til kontrollert innvandring blir derfor avgjørende.

UNE konkluderte med at klagerens situasjon ikke skiller seg fra andres på en slik måte at det vil være urimelig å avslå søknaden om oppholdstillatelse. UNE mente at avslaget heller ikke var i strid med Norges internasjonale forpliktelser.

Var dette sammendraget nyttig?