Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Bakgrunn

Klageren søkte om beskyttelse (asyl) i 2020. Hun opplyste at hun var etnisk oromo fra Oromia-regionen i Etiopia. Hun la ikke frem noen dokumentasjon på sin identitet. Som grunnlag for søknaden om beskyttelse oppga hun at hun risikerte å bli drept hvis hun vendte tilbake til hjemlandet. Hun sa blant annet at hun hadde fått drapstrusler fra etiopiske myndigheter fordi hun hadde gått i bresjen for oromoenes rettigheter ved politisk aktivitet.

Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo søknaden blant annet fordi de mente at klageren trygt kunne flytte til andre deler av hjemlandet enn sitt hjemsted. Klageren var ikke ettersøkt av etiopiske myndigheter, og hun hadde ikke en profil som tilsa at hun ville være i føderale myndigheters søkelys ved retur til Addis Abeba. Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til riket som tilsa at hun fikk opphold på humanitært grunnlag. Klageren fremsto som ressurssterk.

I klagen til UNE viste klageren blant annet til at hun ikke kunne henvises til internflukt. Hun ville ikke være trygg noe sted i hjemlandet.

UNEs vurdering

Nemnda viste først til at asylsøkere har plikt til å bidra til å avklare sin identitet og skaffe til veie nødvendig dokumentasjon, jf. utlendingsloven § 83 og utlendingsforskriften § 17-7. Klageren hadde ikke fremlagt dokumentasjon på sin identitet. Nemnda mente at hun ikke hadde gitt noen god forklaring på dette, og at hun ikke hadde medvirket til å avklare identiteten. Nemnda hadde heller ikke grunnlag for å konkludere på hvor i Etiopia hun kom fra, men la til grunn at hun er oromo.

Når det gjaldt asylforklaringen, konkluderte nemndmedlemmene med at den ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort. Nemndleder la deler av klagerens forklaring til grunn, uten at det hadde betydning for utfallet av saken. Klageren fylte ikke vilkårene for flyktningstatus etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a.

Nemnda tok så stilling til om klageren fylte vilkårene for flyktningstatus etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b. Nemnda viste til at klageren trygt kunne ta opphold i andre deler av hjemlandet (internflukt), jf. § 28 femte ledd. I lys av tilgjengelig landinformasjon var det ingen grunn til å tro at hun ville tiltrekke seg negativ oppmerksomhet fra etiopiske myndigheter i Addis Abeba. Klageren falt ikke i den kategorien av ledende personer/aktivister som kan risikere reaksjoner fra myndighetene der. Klagerens politiske aktivitet i Norge tilsa ikke en annen vurdering. Addis Abeba var dessuten et både lovlig og praktisk tilgjengelig alternativ for henne. Nemnda viste blant annet til at klageren måtte ha et nettverk i byen som kunne bistå ved retur. Klageren hadde dessuten gode personlige forutsetninger, i form av høy utdanning og erfaring, for å kunne etablere seg i Addis Abeba.

FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) anbefalte i 2022 at etiopiske asylsøkere ikke blir henvist til internflukt. Nemnda la ikke avgjørende vekt på anbefalingen. Nemnda viste blant annet til at den ikke tok opp i seg den siste tidens utvikling i Etiopia, og til at den ikke dreide seg spesifikt om forholdene for oromoer. Nemnda mente at anbefalingen om ikke å henvise til internflukt i stor grad bygget på en humanitær vurdering. Ettersom klageren hadde et nettverk i Addis Abeba, var det ingen grunn til å tro at hun ville havne i en leir for internt fordrevne. Nemnda påpekte også at anbefalingen ikke er bindende.

Nemnda konkluderte med at klageren ikke fylte vilkårene for beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b.

Etter nemndas oppfatning forelå det heller ikke sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til riket, jf. utlendingsloven § 38. Nemnda viste for øvrig til at klageren ikke hadde dokumentert sin identitet. Som hovedregel er det et krav om dokumentert identitet for at man kan få opphold i medhold av utlendingsloven § 38, jf. utlendingsforskriften § 8-12.

Konklusjon

Klagen ble ikke tatt til følge.