Sammendrag: Tilbakekall

Bakgrunn

Klageren kom til Norge på familieinnvandring med sin ektefelle (referansepersonen).

 

Året etter varslet UDI om tilbakekall av tillatelsen. Begrunnelsen var at underholdskravet ikke hadde vært oppfylt i tillatelsesperioden. Senere vedtok UDI å kalle tilbake tillatelsen, med samme begrunnelse. Opplysninger fra Skatteetaten hadde vist at referansepersonen hadde hatt mindre inntekt i denne perioden enn det UDI hadde lagt til grunn da de innvilget oppholdstillatelsen.

 

I klagen skrev klagerens advokat blant annet at referansepersonens inntektstap skyldtes sykdom, og at forholdet inntraff etter at klageren fikk innvilget sin tillatelse. Referansepersonen ville om kort tid få alderspensjon, som var høy nok til at inntektskravet ble oppfylt. Det var dessuten viktig for både klageren og referansepersonen at klageren fikk bli. Advokaten påpekte også at det ikke var foretatt en forholdsmessighetsvurdering.

 

UDI endret ikke sin vurdering og sendte klagen til behandling hos UNE. Senere innvilget UDI en ny midlertidig oppholdstillatelse til klageren.

 

UNEs vurdering

UNE viste til at en oppholdstillatelse kan tilbakekalles dersom det følger av alminnelige forvaltningsrettslige regler. En tillatelse kan i visse tilfeller tilbakekalles dersom vilkårene for tillatelsen ikke er oppfylt. Det samme gjelder der grunnleggende forutsetninger ikke er oppfylt, og disse forutsetningene fremgår klart av vedtaket.

 

UNE påpekte at det fremgikk av UDIs innvilgelsesvedtak at tillatelsen kunne tilbakekalles dersom vilkårene for tillatelsen ikke hadde vært oppfylt i den perioden tillatelsen ble gitt for. Ett av vilkårene var underholdskravet, altså et krav til størrelsen på referansepersonens inntekt.

 

Opplysninger fra NAV og Skatteetaten viste at inntekten til referansepersonen hadde vært lavere enn kravet til underhold tilsa. Dette var ikke bestridt, men klageren hadde påpekt at inntektstapet skyldtes sykdom. UNE påpekte at tilbakekall etter alminnelige forvaltningsrettslige regler ikke krever skyld hos klageren. Vilkårene for tillatelsen hadde ikke vært oppfylt i tillatelsesperioden, og det var dermed grunnlag for å tilbakekalle tillatelsen.

 

I utlendingsloven § 63 står det at tilbakekall "kan" skje hvis vilkårene er til stede. UNE påpekte at klageren fikk en midlertidig oppholdstillatelse for å etablere familieliv med sin ektefelle i Norge. Vilkårene hadde ikke vært oppfylt i hele tillatelsesperioden, og grunnlaget for klagerens opphold i Norge hadde dermed falt bort. UNE viste også til at hensynene bak regelverket om familieinnvandring taler for at tillatelser tilbakekalles når vilkårene ikke lenger er oppfylt. Det er lite rimelig at en som ikke har oppfylt vilkårene for en gitt tillatelse, skal stilles likt med dem som har oppfylt vilkårene. Dermed mente derfor UNE at klagerens tillatelse skulle tilbakekalles.

 

Angående forholdsmessighetsvurdering viste UNE til at lovteksten i utlendingsloven § 63 ikke inneholder et vilkår om en slik vurdering.

 

UNE vurderte ikke forhold ved retur og oppholdstillatelser etter andre bestemmelser fordi klageren allerede hadde fått en ny tillatelse av UDI.