Sist oppdatert: 16.09.202216.09.2022

Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Klageren fikk beskyttelse i Norge fordi UNE mente hun ikke hadde et trygt mannlig nettverk å returnere til i hjemlandet.

Bakgrunn

Klageren var i 50-årene da hun søkte om beskyttelse i Norge. Hun fortalte blant annet at hennes mann hadde vært tolk for de utenlandske styrkene. Han ble drept av Taliban, og etter en uenighet med hans familie bosatte hun seg i Pakistan. UNE trodde ikke på asylforklaringen, og avslo søknaden. Senere kom det en henvendelse fra et annet europeisk land, der klageren hadde søkt beskyttelse under en annen identitet. Klageren ble returnert til Norge etter Dublin-regelverket.

Etter dette mottok UNE flere omgjøringsanmodninger med ulike tilleggsopplysninger. Etter hvert kom det frem at klageren hadde gitt feil opplysninger til norske myndigheter. Blant annet hadde hun vært bosatt i Pakistan i flere tiår før hun kom til Norge. Hun hadde flere barn enn hun tidligere hadde opplyst, og flere av disse var født i Pakistan. Ektefellen hadde arbeidet for en NGO i Afghanistan. Han forsvant, og to av sønnene ble drept mens de lette etter ham. En tredje sønn og to av døtrene hennes var bosatt i andre land. Klageren oppga at denne sønnen var den eneste i familien hun hadde kontakt med.

UNEs vurdering og konklusjon

UNE vurderte først klagerens identitet. Hun hadde oppgitt to ulike navn og fødselsdatoer. Hun hadde lagt frem tazkera som bekreftet den sist oppgitt identiteten. I tillegg hadde hun lagt frem et avslagsbrev fra myndighetene i landet der sønnen var bosatt, hvor hun hadde søkt om visum. Brevet var adressert til navnet som stod i tazkeraen, med adresse i Pakistan. Klageren la også frem kopi av sønnens pass, utstedt av myndighetene der han bodde, samt kopi av ektefellens tazkera. På bakgrunn av klagerens forklaring og tilgjengelig landinformasjon mente UNE at det var sannsynlig at hun hadde vært bosatt i Pakistan i flere tiår. UNE mente hun nå hadde forklart seg tilstrekkelig om sin nærmeste slekt og deres oppholdssteder. Etter en helhetlig vurdering mente UNE at hennes opplysninger om identiteten var sannsynliggjort.

UNE mente fortsatt at klagerens asylforklaring ikke var noenlunde sannsynlig, og viste blant annet til landinformasjon og manglende detaljer i klagerens forklaring. UNE trodde heller ikke på at hun bare hadde kontakt med den ene sønnen, og ingen andre slektninger.

UNE hadde tidligere ment at klageren hadde et trygt mannlig nettverk i hjemlandet. Etter Talibans maktovertakelse sommeren 2021 hadde det imidlertid oppstått større usikkerhet om dette, og denne usikkerheten måtte komme klageren til gode. UNE viste til landinformasjon om store folkeforflytninger etter regimeskiftet. UNE mente også det var sannsynlig at klagerens nærmeste familie ikke hadde oppholdt seg i hjemlandet på flere år, men var bosatt i andre land. Dette økte sannsynligheten for at slekt som kunne ha bodd i Afghanistan før Talibans maktovertakelse, nå hadde reist ut av landet. UNE tok derfor utgangspunkt i at klageren ikke hadde et trygt mannlig nettverk å returnere til.

UNE mente at klageren dermed var medlem i en spesiell sosial gruppe, som enslig kvinne uten mannlig beskyttelse. Hun fikk derfor beskyttelse etter utlendingsloven § 28. UNE viste til at kvinners situasjon i Afghanistan har vært vanskelig i mange år, selv om det var bedring på noen områder i årene etter Talibans fall i 2001. UNE hadde i mange år hatt fast praksis på at en kvinne som anses som enslig ved retur til Afghanistan, har krav på beskyttelse. Dette var ikke endret etter Talibans maktovertakelse. UNE viste til at en enslig kvinne fortsatt vil risikere alvorlige overgrep, og dessuten vil ha enda færre muligheter til å forsørge seg siden kvinner nå i stor grad hindres i å arbeide. UNE mente at klageren kunne ikke få beskyttelse noe annet sted i hjemlandet (internflukt). Hun fikk en oppholdstillatelse med varighet på fem år.

Var dette sammendraget nyttig?