Sist oppdatert: 16.12.202116.12.2021

Sammendrag: Tilbakekall

Klageren fikk tilbakekalt sitt norske statsborgerskap fordi han hadde gitt uriktige opplysninger om sin identitet da han kom til Norge. Statsborgerskapet og hans tidligere tillatelser var dermed gitt på uriktig grunnlag.

Bakgrunn

 
Klageren søkte om beskyttelse (asyl) i Norge for flere år tilbake. Han oppga å være kristen assyrer fra Nord-Irak. Han fikk ikke beskyttelse i Norge, men fikk opphold på humanitært grunnlag. Senere fikk han andre tillatelser, og etter hvert permanent oppholdstillatelse. Senere fikk han norsk statsborgerskap. Underveis la han blant annet frem kopi av irakisk pass, kopi av irakisk ID-kort og kopi av irakisk statsborgerbevis. Alle dokumentene var i den samme identiteten han oppga da han søkte om beskyttelse.
 
Klagerens kone og barn kom til Norge i familieinnvandring med ham. De fikk senere permanent oppholdstillatelse. To av barna leverte inn irakiske ID-kort. Ved dokumentundersøkelse ble det oppdaget at disse sannsynligvis var falske. Etter dette innrømmet klageren at han hadde gitt uriktige opplysninger om sin identitet til norske myndigheter. I et brev fra advokaten fortalte klageren at han kommer fra Syria. Han oppga sitt syriske navn, fortalte om sin bakgrunn og om hvorfor han forlot Syria.
 
UDI kalte tilbake klagerens norske statsborgerskap fordi han hadde gitt uriktige opplysninger om sin identitet. UDI besluttet at klageren ikke skulle utvises fra Norge. Klageren var vernet mot retur til Syria på grunn av borgerkrigen, og UDI ville derfor vurdere å gi klageren en ny tillatelse hvis UNE opprettholdt tilbakekallet av statsborgerskapet.
 
Klagerens advokat klaget på UDIs vedtak. Klageren var enig i at han hadde gitt uriktige opplysninger til norske myndigheter, men mente at det ville være uforholdsmessig å tilbakekalle hans norske statsborgerskap.
 

UNEs vurdering og konklusjon

 
Saken ble behandlet i nemndmøte. Klageren forklarte seg blant annet om sin identitet, oppvekst, livet i Syria og beslutningen om å reise derfra. Da han ankom Norge var han redd for å bli returnert til Syria hvis han oppga sitt riktige statsborgerskap. Han sa derfor at han var fra Irak.
 
Nemnda kom til at klageren har sannsynliggjort sin syriske identitet. Han har gode kunnskaper om sitt hjemsted og har fremlagt et originalt syrisk pass fra før borgerkrigen brøt ut i 2011. Før borgerkrigen hadde Syria et fungerende folkeregister, og offisielle identitetsdokumenter ble utstedt etter søknad og kontroll av underlagsdokumenter og folkeregistrerte opplysninger. Pass utstedt før 2011 vil derfor generelt ha god troverdighet (notoritet).
 
Nemnda påpekte at ved tilbakekall av statsborgerskap er det en forutsetning at søkeren må ha visst at opplysningene han ga i saken var uriktige, eller at han fortiet forhold. I tillegg må de uriktige opplysningene og fortielsene ha hatt vesentlig betydning for vedtaket om å gi norsk statsborgerskap. Se statsborgerloven § 26 annet ledd. Beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt. Det vil si at det må være mer enn 50 prosent sannsynlig at klageren ga uriktige opplysninger.
 
I denne saken innrømmet klageren å ha gitt uriktige opplysninger om sin identitet fordi han ikke trodde at han ville få opphold hvis han opplyste at han var fra Syria. Han fikk oppholdstillatelse fordi han ble ansett å være assyrer fra Irak. Nemnda mente at han mest sannsynlig ikke ville fått oppholdstillatelse i Norge dersom UDI hadde visst at han var fra Syria. Opplysningene om statsborgerskap og etnisk opprinnelse var dermed av vesentlig betydning for vedtaket om oppholdstillatelse, og dermed også for vedtaket om statsborgerskap.
 
Nemnda mente at klageren handlet mot bedre viten da han oppga uriktig opplysninger i forbindelse med ulike søknader til norske myndigheter. Klageren har under hele sitt opphold i Norge vært klar over at oppholdstillatelsene og statsborgerskapet er gitt på et uriktig grunnlag. Han erkjente også til slutt at han ga uriktig opplysning om sin identitet. Nemnda mente derfor at det var grunnlag for å tilbakekalle klagerens statsborgerskap og de tillatelsene statsborgerskapet bygget på.
 
UNE vurderte deretter om klagerens handlinger er så alvorlige at statsborgerskapet skal tilbakekalles, eller om hensynet til klageren eller den nærmeste familien veier så tungt at han likevel bør beholde statsborgerskapet. Denne forholdsmessighetsvurderingen følger av statsborgerloven § 26 fjerde ledd.
 
Nemnda delte seg her i et flertall og et mindretall. Flertallet mente at det ikke var uforholdsmessig å tilbakekalle statsborgerskapet. Klageren hadde gitt grovt uriktige opplysninger og fastholdt dem over lang tid. Han hadde dessuten fremlagt flere falske identitetsdokumenter. Flertallet mente at klageren har en sterk tilknytning til Norge. Han har bodd og arbeidet her i over to tiår, og snakket godt norsk. Flertallet mente likevel at klagerens alvorlige brudd på utlendingsloven veide tyngre, og at allmennpreventive hensyn talte for tilbakekall av det norske statsborgerskapet. Lang saksbehandlingstid på til sammen omtrent seks år fikk ikke avgjørende betydning. Flertallet bemerket også at klageren ville få en ny tillatelse av UDI, og at han dermed ikke ville bli sendt ut av landet. Et tilbakekall av statsborgerskapet ville dermed heller ikke påvirke klagerens nærmeste familie, som har oppholdstillatelser i Norge. Mindretallet mente på sin side at klagerens tilknytning til Norge gjorde det uforholdsmessig å tilbake hans norske statsborgerskap.
 
Nemnda mente at den generelle sikkerhetssituasjonen i Syria gjorde at klageren ikke kunne returnere dit, se utlendingsloven § 73 og § 28 første ledd.. Nemnda påpekte at UDI ville vurdere en ny tillatelse for klageren på dette grunnlaget.
 

Var dette sammendraget nyttig?