Sist oppdatert: 24.03.202224.03.2022

Sammendrag: Utvisning

Klageren ble ikke utvist fordi UNE mente utvisning var uforholdsmessig. Til tross for at klageren hadde begått alvorlige forbrytelser mente UNE utvisning var uforholdsmessig på grunn av klagerens tilknytning til Norge og hans manglende tilknytning til hjemlandet.

Bakgrunn

Klageren kom til Norge som barn og har bodd her i mange år. Han var flere ganger dømt for alvorlige straffbare forhold og ble på bakgrunn av dette utvist etter utlendingsloven § 68 første ledd bokstav b. Han sonet fortsatt fengselsstraff da UNE behandlet saken.

Vurdering og konklusjon

Saken ble behandlet i nemndmøte med personlig fremmøte.

Nemnda mente de grunnleggende vilkårene for å utvise klageren var oppfylt, men måtte vurdere om utvisning likevel var et uforholdsmessig tiltak etter utlendingsloven § 70.

Nemnda viste til at klageren hadde blitt idømt seks års fengsel to ganger. Forholdenes alvor tilsa derfor at det skulle svært mye til for å anse utvisning uforholdsmessig i denne saken. Allmennpreventive hensyn taler med styrke for å reagere med utvisning i de tilfeller personer begår alvorlige straffbare handlinger og har en gjentakende kriminell adferd.

Nemnda vurderte klagerens tilknytning til Norge og manglende tilknytning til hjemlandet. Et sentralt moment i vurderingen er hvilken tilknytning utlendingen har til hjemlandet. Det er av betydning hvor gammel utlendingen var da han forlot hjemlandet, når han kom til Norge, familietilknytning til hjemlandet og om han snakker hjemlandets språk og kjenner kulturen og samfunnsforholdene der. Den klare hovedregelen er at det er uforholdsmessig å utvise en person som har vokst opp i Norge og har hatt flere års uavbrutt opphold i landet. Dette følger av lovens forarbeider og rettspraksis. Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har også sett hen til betydningen av om man kom til landet i ung alder når den vurderer om en utvisning er i strid med den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 8. Klagerens oppvekst i Norge har vært preget at kriminalitet og rus. Nemnda viste til Høyesteretts dom Rt. 2009 s. 546 med et lignende saksforhold. I den saken la Høyesterett avgjørende vekt på utlendingens begrensede tilknytning til hjemlandet.  

Nemnda viste til at klageren forlot hjemlandet når han var fem år og kom til Norge når han var ni år. Han hadde ikke noe støttende nettverk igjen i hjemlandet og ingen tilknytning til kulturen eller væremåten. Selv om forholdene som begrunnet utvisning var mer alvorlige i denne saken enn i Rt. 2009 s. 546, mente nemnda at de samme hensynene som gjaldt manglende tilknytning til hjemlandet også gjaldt i klagerens sak. Det var derfor uforholdsmessig å utvise klageren. Nemnda viste også til at klageren har barn i Norge som han ønsker samvær med og at det virket som han hadde benyttet soningen til å ta et oppgjør med sin fortid.

Var dette sammendraget nyttig?