Sist oppdatert: 13.07.202113.07.2021

Sammendrag: Familie

Klageren fikk ikke familieinnvandring med faren i Norge fordi kravet til forsørgelse (underholdskravet) ikke var oppfylt. Det var ikke unntak fra underholdskravet fordi søknaden ikke var fremmet innen ettårsfristen. Det var uansett innenfor klagerens kontroll å skaffe nødvendig dokumentasjon til søknaden. Klageren hadde egnet omsorgsperson i oppholdslandet.

Bakgrunn

 
Et barn (klageren) søkte om familieinnvandring med sin far (referansepersonen) i Norge. Klageren er referansepersonens særkullsbarn. Referansepersonen er innvilget beskyttelse i Norge. Klageren søkte om oppholdstillatelse nesten tre år etter klageren fikk innvilget beskyttelse. Vedlagt søknaden var et rettsdokument hvor det sto at referansepersonen var verge for klageren. Det ble også fremlagt skilsmisseattest for referansepersonen og klagerens mor. I skilsmisseattesten sto det at referansepersonen skulle ha omsorgen for deres tre barn. 
 
I søknaden ble det opplyst at klageren bodde med sin onkel i Tyrkia. Det ble også forklart at klageren har det vanskelig i Tyrkia blant annet fordi hun ikke har oppholdstillatelse der, og fordi hun som kurder blir utsatt for nedsettende kommentarer. Referansepersonen var svært frustrert over klagerens situasjon i Tyrkia. Klagerens yngre bror i Norge var også svært påvirket av klagerens situasjon. Barnevernet, som hjelper familien, opplyste at familien befinner seg i en svært vanskelig situasjon og at klagerens bror har behov for stabilitet i livet sitt for å kunne utvikle seg normalt.
 

Vurdering og konklusjon 

 
UNE avslo søknaden fordi kravet til fremtidig inntekt ikke var oppfylt. Referansepersonen mottok introduksjonsstønad og dette var ikke nok til å oppfylle kravet til fremtidig inntekt.
 
Klageren var ikke unntatt fra kravet til fremtidig inntekt etter utlendingsforskriften § 10-8 fjerde ledd bokstav e. Bestemmelsen gir unntak fra kravet til fremtidig inntekt når klageren er barn under 15 år, uten omsorgsperson i hjemlandet. Det er klagerens alder på søknadstidspunktet som er avgjørende. Klageren var 16 år på søknadstidspunktet og det var derfor ikke unntak fra underholdskravet etter denne bestemmelsen.
 
Klageren var heller ikke unntatt fra kravet til fremtidig inntekt etter utlendingsforskriften § 10-8 fjerde ledd bokstav a, jf. § 10-8 femte ledd. Bestemmelsen gir unntak fra kravet til fremtidig inntekt for ektefeller, samboere og barn dersom søknaden er fremmet innen ett år etter referansepersonen ble innvilget beskyttelse. Klagerens søknad var fremmet etter ettårsfristen. UNE vurderte opplysningene i klagen om at klageren hadde levert søknaden innen ettårsfristen, men at hun ved oppmøte på søknadskontoret (VFS) fikk beskjed om å sende inn nytt samtykke fra sin mor. Det hadde tatt tid å finne klagerens mor og nytt samtykke ble derfor ikke levert før to år etter oppmøte ved VFS. UNE mente at det ikke var noen spor i saken som tilsa at klageren hadde levert søknaden innen ettårsfristen, og klageren hadde heller ikke fremlagt noe dokumentasjon på dette. UNE mente også at det uansett var innenfor klagerens kontroll å skaffe nødvendig dokumentasjon for å levere søknaden.    
 
UNE vurderte ikke om de andre underholdsvilkårene var oppfylt fordi det ikke hadde betydning for resultatet i saken.
 
UNE mente at det heller ikke forelå "særlig sterke menneskelige hensyn" slik dette begrepet skal forstås, som tilsier at det gjøres unntak fra underholdskravet. UNE la til grunn at klageren bor sammen med sin onkel i Tyrkia og at hennes mor fortsatt bor i hjemlandet. UNE vurderte opplysningene om at klagerens onkel ønsker å forlate Tyrkia og derfor presser på for at klageren skal gifte seg. UNE mente at det i utgangspunktet er klageren og referansepersonen som må sannsynliggjøre at klageren ikke har egnede omsorgspersoner i hjemlandet eller i oppholdslandet. Norske utlendingsmyndigheter har ikke mulighet til å kontrollere anførsler om klagerens omsorgssituasjon og det skal derfor svært mye til før UNE kan konkludere med at et barn i utlandet ikke får tilstrekkelig omsorg.
 
UNE mente også at selv om den beste løsningen for klageren kan være å flytte til sin far i Norge, er ikke dette tilstrekkelig til å gjøre unntak fra underholdskravet. Det ble vist til at klageren bor med sin onkel og at hun også har sin mor i hjemlandet. Det var ikke opplysninger i saken som tilsa at klageren har et særlig behov for å bo med sin far, utover det som gjelder for barn generelt.  
 
UNE vurderte også opplysningene om at klageren har det vanskelig i oppholdslandet. UNE mente at innvandringsregulerende hensyn tilsier at slike forhold som hovedregel ikke kan gi unntak fra underholdskravet. Det er svært mange som søker om familieinnvandring lever under vanskelige forhold, og hensynet til en kontrollert innvandring blir derfor avgjørende. UNE mente klagerens situasjon ikke siller seg vesentlig fra andre, sammenlignbare saker. UNE viste også til at reglene om familieinnvandring ikke åpner for å ta stilling til om klageren har behov for beskyttelse, da dette dekkes av andre bestemmelser i utlendingsloven.
 
UNE vurderte også opplysningene i saken om at klagerens bror i Norge var sterkt påvirket av klagerens situasjon. UNE mente at brorens situasjon ble tilstrekkelig ivaretatt av det norske hjelpeapparatet. Saken skilte seg heller ikke vesentlig fra andre saker der familiemedlemmer i Norge påvirkes av klagerens situasjon. UNE viste særlig til at barnet bor med sin far, stemor og søsken og i tillegg har øvrig familienettverk i Norge.  
 
 

Var dette sammendraget nyttig?