Sist oppdatert: 13.04.202113.04.2021

Sammendrag: Opphør

Opphør av flyktningstatus og inndragning av reisebevis på bakgrunn av alvorlig kriminalitet i form av vold, trusler og krenkelser mot egne barn, og som ga grunnlag for utvisning.

Bakgrunn

Klager med midlertidig oppholdstillatelse som flyktning fra 2014 ble i 2018 dømt til åtte måneders fengselsstraff for gjentatte tilfeller av vold, trusler og krenkelser overfor egne barn. Han hadde ikke samvær med mindreårig barn. Klageren anførte at han risikerte alvorlige reaksjoner fra sin tidligere ektefelles familie fordi de brøt sosiale normer da de giftet seg.
 

Vurdering

UNE vurderte hvorvidt det var trygt for klageren å returnere til hjemlandet. Det var ikke noe som tilsa at klagerens situasjon nå falt inn under forhold knyttet til konvensjonsgrunnene. UNE var enig med UDI i at det var en viss tvil om hvorvidt det var reell fare for at klageren ville bli utsatt for slike handlinger som nevnt i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b hvis han returnerte til hjemstedet. Som UDI, mente UNE imidlertid at han kunne returnere trygt til et annet sted i hjemlandet, såkalt internflukt, og nevnte et konkret sted som eksempel, og at han dermed ikke var flyktning. UNE viste til at det var gått lang tid og til at klageren skulle returnere alene. Den evt. fremtidige interessen for klageren ble ansett å være begrenset til hjemstedet, hvor majoriteten av ektefellens slektninger bodde. Han kunne få effektiv beskyttelse i andre deler av hjemlandet. Når det gjaldt den generelle sikkerhetssituasjonen, påpekte UNE at terskelen for at den kan gi grunnlag for beskyttelse er høy. Den generelle sikkerhetssituasjonen på det konkrete stedet UNE trakk frem, ble ansett å være tilstrekkelig stabil til at klageren kunne returnere dit. UNE mente at den tidligere ektefellens familie ikke ville bruke tid og ressurser på å forfølge klageren om han bosatte seg der. Hensynet til barna ble vurdert i UNEs vedtak av samme dato i utvisningssaken. Det forelå ikke opplysninger eller anførsler om tvingende grunner i forbindelse med tidligere forfølgelse, og som kunne tilsi at oppholdstillatelsen likevel ikke skulle bringes til opphør.
 
Klagerens straffbare forhold var etter lovens § 59 til hinder for at han ble gitt oppholdstillatelse på humanitært grunnlag etter lovens § 38. Da han hadde mistet sin flyktningstatus, ble hans reisebevis for flyktninger inndratt.
           

Var dette sammendraget nyttig?