Sist oppdatert: 26.08.202126.08.2021

Sammendrag: Tilbakekall

Klagerens tillatelse i familieinnvandring med ektefelle ble kalt tilbake fordi det var sannsynlighetsovervekt for at klagerens hovedformål med ekteskapet var å skaffe seg et oppholdsgrunnlag i Norge (omgåelsesekteskap). Hovedformålet om opphold var så fremtredende at UNE mente at adgangen til å tilbakekalle burde benyttes.

Bakgrunn

Klageren fikk oppholdstillatelse i familieinnvandring med norsk ektefelle. I underkant av et år etterpå skrev ektefellen at han var blitt lurt til å inngå ekteskapet og at ekteskapet var ren svindel. Klageren opplyste til politiet at hun var kastet ut av ektefellen og at han hadde behandlet henne veldig dårlig. Klageren hadde flyttet ut en periode og bodde hos en venninne. Cirka et halvt år senere ble det lagt frem en samlivserklæring hvor det gikk frem at partene var separert en stund, men at klageren deretter hadde flyttet inn igjen.

Klageren søkte om tillatelse på selvstendig grunnlag etter utlendingsloven § 53 på grunn av mishandling i ekteskapet. Denne søknaden ble avslått av UDI.

Både klageren og ektefellen forklarte seg om relasjonen og ekteskapet i intervju hos politiet.

Klageren ble forhåndsvarslet om mulig tilbakekall av hennes midlertidige oppholdstillatelse. UDI kalte deretter tilbake den midlertidige oppholdstillatelsen, fordi de mente at hun hadde holdt tilbake opplysninger om at hennes hovedsakelige formål med tillatelsen var å få opphold i Norge.

Vurdering og konklusjon

Midlertidig og permanent oppholdstillatelse kan tilbakekalles hvis utlendingen mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket.

I likhet med UDI ment UNE at klageren hadde søkt om og fått oppholdstillatelse i Norge basert på et omgåelsesekteskap. UNE mente at dette innebærer at vedtakene om å innvilge tillatelser ble gitt på feil faktisk grunnlag. Det klare utgangspunktet er da at vedtaket er ugyldig og kan omgjøres.

UNE viste til UDIs begrunnelse i vedtaket og klageoversendelsen, og var enig i denne. Der kom det blant annet frem at klageren kommer fra et land med betydelig potensial for utvandring, og der man har erfaring med at et ikke ubetydelig antall personer inngår ekteskap med personer bosatt i Norge for å få oppholdstillatelse. Det var også en svært stor aldersforskjell mellom partene som tilsa at de var i forskjellige livsfaser. Referansepersonen hadde svært begrenset kunnskap om klagerens familie. Det at utgangspunktet for kontakten mellom partene var at klageren skulle ta vare på referansepersonen tydet på at ekteskapet ble inngått av praktiske hensyn. Videre ble ekteskapet inngått første gang referansen besøkte klagerens hjemland og han møtte klageren for første gang. De hadde heller ingen bryllupsreise eller liknende og det var ingen opplysninger om at de hadde hatt noen feiring – noe som er vanlig i begge parters kulturer. Paret forlot også Thailand sammen tre dager etter at ekteskapet var inngått. Klageren hadde også forklart at hun ikke ventet å ha sex med referansepersonen etter at de giftet seg. Klageren hadde beskrevet referansepersonen som pleietrengende, og at det var meningen at hun skulle passe på ham, hjelpe ham med alle daglige gjøremål og ta vare på ham til hans død.

I tillegg til det som gikk frem av UDIs begrunnelse, bemerket UNE at det går frem av forarbeidene at det i en helhetsvurdering også kan legges vekt på at partene ikke kan kommunisere på et felles språk. UNE var ikke enig i advokatens anførsel om at utgangspunktet for kontakten bidrar til å sannsynliggjøre ekteskapets realitet. UNE skrev at utgangspunktet om at klageren skulle komme til Norge for å ta vare på klageren illustrerer at klageren ikke hadde til hensikt å leve i et ekteskapelig samliv med referansepersonen; hun hadde også uttalt at hun uavhengig av kontakten med ham hadde som mål å finne noen i utlandet hun kunne passe på. Etter UNEs syn synliggjorde dette hvilken individuell vilje klageren har hatt om å utvandre og danne et oppholdsgrunnlag i Norge. Hvis klagerens formål var å innlede et ekteskapelig samliv, mente UNE det ville vært naturlig at partene hadde brukt mer tid på å bli kjent med hverandre og at de ville markert bryllupet i større grad. UNE mente også at det var relevant at ektefellene synes å ha levd separate liv, og at de ifølge egne opplysninger i liten grad har hatt felles aktiviteter eller venner.

UNE presiserte at konklusjonen bygget på en helhetlig vurdering, og at ikke ett moment alene er avgjørende. Samlet sett mente UNE at det var klar sannsynlighetsovervekt for at klagerens ekteskap med referansepersonen var inngått hovedsakelig for å få oppholdstillatelse. Hun ville ikke ha fått en tillatelse hvis hun hadde opplyst om dette da hun søkte. At hun hadde tilbakeholdt dette var dermed av vesentlig betydning for tillatelsen hun ble gitt.

Når det gjelder «kan-skjønnet», mente UNE at hovedformålet om opphold var så fremtredende i saken at adgangen til å kalle tilbake tillatelsen burde benyttes. Føringene i forarbeidene om å vise varsomhet med å anvende bestemmelsen i visse tilfeller var derfor ikke aktuelle i denne saken.

Klagerens tillatelse ble tilbakekalt. Klageren fikk heller ikke ny tillatelse på selvstendig grunnlag som hun hadde søkt om.

Var dette sammendraget nyttig?