Sist oppdatert: 19.01.202119.01.2021

Sammendrag: Familie

Klageren fikk ikke familieinnvandring for korttidsopphold for å besøke voksen sønn i Norge. Det var ikke sannsynlig at hun ville returnere til hjemlandet etter besøksperioden.

Bakgrunn

En enke på over 60 år søkte om oppholdstillatelse ved norsk ambassade i utlandet. Formålet med søknaden var å besøke sin voksne sønn som har oppholdstillatelse i Norge. I søknaden oppga hun blant annet at hun har et barn som bor i hjemlandet med sin familie. Hun har også fjernere slektninger i hjemlandet. Hun har noen mindre helseproblemer, er uten utdanning og blir forsørget av sønnen i Norge. 
 

Vurdering og konklusjon

UNE mente i likhet med UDI at det ikke var sannsynliggjort at klageren ville returnere til hjemlandet etter besøksperioden. Tillatelse etter utlendingsloven § 47 kan gis for inntil ni måneder og forutsetter at klageren reiser tilbake til hjemlandet. UNE må derfor vurdere hvor sannsynlig det er at klageren kommer til å forlate Norge og Schengen-området når oppholdstillatelsen utløper. Dette kaller vi returforutsetninger. UNE må blant annet vurdere utvandringspotensialet fra klagerens hjemland og klagerens egen situasjon.
 
UNE mente at klagerens returforutsetninger ikke var gode nok. Generelt er utvandringspotensialet fra Afghanistan stort på grunn av den økonomiske, politiske og sosiale situasjonen i landet. Erfaring tilsier at et ikke ubetydelig antall søkere fra Afghanistan ønsker å bosette seg i andre land. Av den grunn er det kun unntaksvis at det gis visum, og tillatelse til korttidsopphold for å besøke barn i riket til borgere fra dette landet. Det fremkommer av UDIs praksisnotat PN 2012-008 at afghanske borgere er i såkalt "rød gruppe", og at visumsøknader fra foreldre kan bli innvilget i enkelte tilfeller, og at de individuelle forholdene da skal tillegges større vekt enn de generelle. Ut fra praksis i UDI og UNE skal det derfor mye til for å gi en oppholdstillatelse.
 
Klageren i denne saken var enke, uten utdanning eller egen inntekt eller pensjon. Hun har opplyst at hun blir forsørget av referansepersonen. UNE mente at dette svekker sannsynligheten av at hun vil returnere. At klageren hadde en sønn med familie og noen fjernere slektninger i hjemlandet var ikke nok til å sannsynliggjøre at hun ville returnere når besøksperioden utløp. Opplysninger i saken om at eldre damer fra Afghanistan generelt utgjør en mindre risiko for utvandring og at klageren er veldig glad i landet sitt kunne ikke få avgjørende vekt i vurderingen.
 
Det var heller ikke sterke nok velferdshensyn i saken til at det kunne ses bort fra at klageren mangler de sterke båndene til hjemlandet som kan sannsynliggjøre retur. UNE mente at det ikke var individuelle forhold som kunne få større vekt enn de generelle forholdene.
 
Det var heller ikke sterke menneskelige hensyn slik dette begrepet skal forstås, som kunne begrunne en tillatelse etter utlendingsloven § 49.
 

Var dette sammendraget nyttig?