Sist oppdatert: 23.06.202023.06.2020

Sammendrag: Familie

Klageren fikk avslag på søknad om familieinnvandring med voksent barn i Norge. Det var ikke sannsynliggjort at hun var uten barn og barnebarn i hjemlandet. Bostedsattest fra folkeregisteret ga ikke informasjon om oppholdstillatelse i landet eller om en slik tillatelse i så fall var permanent eller ga grunnlag for permanent oppholdstillatelse der.

Bakgrunn

 
En enke på over 65 år ønsket å komme til Norge for å bo med sin voksne sønn som nå er norsk statsborger. Hun fortalte at ingen av hennes andre barn og barnebarn var igjen i hjemlandet. De hadde utvandret til to land i Europa i tillegg til Norge. Hun bodde derfor alene, helsen var noe svekket og hun trengte noen til å passe på henne i alderdommen. Familiemedlemmene i utlandet hadde ingen planer om å flyte tilbake til Tyrkia. De hadde jobber og flere av barnebarna var født i utlandet. Som dokumentasjon på opphold i utlandet ble det blant annet lagt frem utskrifter fra folkeregister om bosted, oppholdskort, ID-kort og pass. familiemedlemmene hadde forskjellige dokumenter.
 

Vurdering og konklusjon

Det er klageren som må sannsynliggjøre at vilkårene er oppfylt. Er det tvil om hva som er klagerens reelle situasjon, må UNE ta utgangspunkt i hva som er mest sannsynlig.

Regelverket krever at forelderen ikke har ektefelle, samboer eller slektninger i opp- eller nedstigende linje i hjemlandet. Slektninger i oppstigende linje er foreldre, besteforeldre også videre. Slektninger i nedstigende linje er barn, barnebarn og så videre.

Det er uten betydning om de nevnte slektningene faktisk tar omsorg for klageren. Dette følger av fast forvaltningspraksis og lovens forarbeider, Ot.prp. nr. 75 (2006-2007) s. 218 flg.

I de nevnte forarbeidene står det at enslig forelder over 60 år utgjør et betydelig innvandringspotensial, og representerer følgelig en utfordring for velferdssamfunnet. Disse omstendighetene ble vektlagt da reglene på feltet skulle lovreguleres.

Ut fra dette mener UNE at kravet om å mangle slektninger etter lovens § 46 må vurderes rent objektivt, og at det avgjørende er om de faktisk bor eller ikke bor i klagerens hjemland.

UNE vurderte klagerens opplysninger om at hennes gjenlevende barn og barnebarn er utvandret fra hjemlandet. For å se bort fra slektninger som bor i et annet land, må slektningene etter UNEs praksis ha oppholdstillatelse i dette landet. Oppholdstillatelsen må også gi grunnlag for permanent opphold, og slektningene må ha til hensikt å fortsatt bo i dette landet. UNE mente at klageren ikke hadde sannsynliggjort at dette er tilfellet. Bostedsattest fra folkeregisteret som var fremlagt for noen av familiemedlemmene var ikke nok fordi dokumentasjonen ikke ga noen informasjon om oppholdstillatelse i landet eller om en slik tillatelse i så fall var permanent eller gir grunnlag for permanent oppholdstillatelse der. For noen av familiemedlemmene var det i tillegg opplyst at de hadde søknader om oppholdstillatelse til behandling, og dermed ennå ikke hadde fått tillatelse.   

Det var heller ikke sterke menneskelige hensyn i sakene slik begrepet skal forstå i lovens § 49. UNE vurderte opplysningene om at klageren hadde udokumenterte helseplager, men innvandringsregulerende hensyn talte uansett mot å gi tillatelse. Det er relativt mange søkere som har helsemessige problemer av ulikt omfang og som kommer fra land hvor helsetilbudet generelt er dårligere enn de i Norge. Med utgangspunkt i at like saker skal behandles likt, ville en oppholdstillatelse i denne saken tilsi at det vil måtte gis tillatelser i mange andre saker. Dette ville føre til for eksempel økt behov for behandlingskapasitet i det norske helsevesenet. UNE mente at klagerens situasjon ikke var så spesiell og tungtveiende at det ville være urimelig å nekte oppholdstillatelse. UNE la også vekt på lovens formål som er å sørge for en kontrollert og regulert innvandring. Det var derfor ikke grunnlag for å gjøre unntak fra utlendingslovens øvrige bestemmelser om hvem som kan gis familieinnvandringstillatelse.

Var dette sammendraget nyttig?