Sammendrag: Permanent oppholdstillatelse
Klageren fikk avslag på sin søknad om permanent oppholdstillatelse fordi vilkåret om selvforsørgelse ikke var oppfylt. Nemndas flertall mente at det heller ikke forelå særlige grunner til å gjøre unntak fra kravet.
Bakgrunn
Klageren søkte om permanent oppholdstillatelse. UDI avslo søknaden og viste til at klageren ikke oppfylte vilkåret om selvforsørgelse. Hun oppfylte heller ikke noen av unntakene fra kravet om selvforsørgelse.
UNEs vurdering
UNEs nemnd mente at vilkåret for permanent oppholdstillatelse om selvforsørgelse ikke var oppfylt, se utlendingsloven § 62 første ledd bokstav f og utlendingsforskriften § 11-11. Klageren oppfylte ingen av de alternative måtene kravet om å ha hatt en viss inntekt eller andre midler de siste tolv månedene kunne oppfylles på. Klageren hadde ikke hatt nok midler, ikke arbeidet heltid og ikke mottatt studielån eller stipend. Klageren var heller ikke omfattet av noen av gruppene som det etter utlendingsforskriften § 11-11 tredje ledd ikke stilles krav om selvforsørgelse for.
Når det gjaldt vurderingen av om det skulle gjøres unntak fra selvforsørgelseskravet på bakgrunn av særlige grunner etter § 11-11 fjerde ledd, delte nemnda seg i et flertall og et mindretall:
Mindretallet mente det ville være særlig urimelig å forvente at klageren ville kunne oppfylle kravet om selvforsørgelse. Klageren hadde vært aktivt arbeidssøkende i rundt tre år, og hadde arbeidet i nærmere tre år, men ikke klart å få fast eller full stilling. Klageren var i et lavtlønnsyrke, som gjorde det vanskelig å få tilstrekkelig inntekt. Mindretallet vektla at klageren på grunn av koronatiltakene ville kunne få store problemer på lang sikt med å fylle selvforsørgelsesvilkåret. Videre vektla mindretallet hensynet til det yngste barnet, da barnevernet hadde uttalt at klagerens avslag på permanent oppholdstillatelse preget barna.
Flertallet mente at mulighetene for selvforsørgelse ville vært større dersom klageren hadde søkt stillinger bredere enn bare innen ett felt. Det fantes ledige jobber i klagerens kommune, også jobber som ikke krevde omfattende språkkompetanse. Det var ikke opplysninger om at klageren var registrert som arbeidssøker hos NAV eller underlagt tiltak derfra. Flertallet vektla at klageren ikke hadde vært arbeidssøkende over så lang tid at det i seg selv kunne tilsi unntak. Klageren var relativt ung, arbeidsfør og motivert. Det var vanskelig å legge vekt på at klageren var rammet av koronakrisen inntektsmessig, da svært mange var det, herunder utlendinger som skal fylle vilkåret om selvforsørgelse. Etter en samlet vurdering mente flertallet at det ikke var særlig urimelig å forvente at klageren ble selvforsørgende. Flertallet bemerket at det var vanskelig å legge spesiell vekt på hensynet til det yngste barnet, som hadde tillatelse.
Klageren fikk imidlertid fornyet midlertidig oppholdstillatelse.