Sist oppdatert: 12.11.2020 12.11.2020

Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Klageren ba UNE endre sitt tidligere vedtak fordi hun hadde forlatt islam og blitt del av en kristen menighet. UNE mente det ikke var troverdig at klageren hadde konvertert.

Sakens bakgrunn

Klageren søkte asyl i Norge og forklarte blant annet at hun manglet nettverk i hjemlandet og at hun var syk. Hun fikk endelig avslag etter behandling i nemndmøte i 2018. Etter dette sendte hun flere omgjøringsanmodninger, hvor hun ba UNE om å endre sitt vedtak. I 2020 søkte hun om omgjøring på grunn av sin fysiske og psykiske helsesituasjon, samt at hun i flere år hadde vært tilknyttet en kristen menighet.
 
Nemndleder besluttet å behandle saken i nemnd, men avgrenset behandlingen til spørsmålet om konvertering fra islam fordi de øvrige delene av saken hadde blitt behandlet i tidligere avgjørelser.
 

UNEs vurdering

I nemndmøtet forklarte klageren seg blant annet om hvordan hun for noen år tilbake kom i kontakt med en av de lokale kristne menighetene, og fattet interesse for kristendommen. Hun begynte å delta i menighetens aktiviteter, og ble særlig tiltrukket av måten å be på og de religiøse sangene. For klageren var kvinnesynet hun møtte i menigheten og kristendommen viktig, og skilte seg fra det hun hadde lært i sin muslimske oppvekst. Hun fortalte også at hun leser bibelen jevnlig og ber når hun er kirken, men ikke hadde blitt døpt ennå.
 
I sin avgjørelse påpekte nemnda at siden islam har en helt sentral rolle i det afghanske samfunnet, vil en konvertering ikke bare innebære bytte av religion, men også et radikalt brudd med hele klagerens bakgrunn. Nemnda mente at klagerens konvertering ikke var reell. De viste blant annet til at hun ikke var døpt, og hadde problemer med å svare på direkte spørsmål om hun var kristen. Nemnda anerkjente at konvertering kan være en lang prosess. Likevel mente nemnda at klagerens forklaring om innholdet i den kristne troen og hvordan troen preget henne personlig, fremstod som generell, overfladisk og lite reflektert. At klageren hadde kunnskap om kristendommen og deltok i kristen aktivitet var i seg selv ikke avgjørende for vurderingen, mente nemnda. Nemnda kom frem til at det ikke var sannsynlig at klageren virkelig hadde konvertert. Søknaden om beskyttelse ble derfor avslått.
 
 

Var dette sammendraget nyttig?