Sammendrag: Dublin

Bakgrunn

Klageren søkte beskyttelse i Norge. Treff i fingeravtrykkregisteret Eurodac viste at klageren var registrert i Tyskland i forbindelse med en søknad om beskyttelse. UDI anmodet Tyskland om å motta klageren og de aksepterte han etter forordningens artikkel 18 (1) b. UDI avslo deretter klagerens søknad og viste til at klageren kan kreves mottatt av Tyskland etter Dublin III-forordningen 18 (1) b.

Klageren ble registrert forsvunnet noen måneder senere og norske myndigheter sendte en forvunnetmelding med fristutsettelse til tyske myndigheter. Klageren oppsøkte norske myndigheter over et halvt år etter at han ble registrert forsvunnet. Han opplyste da at han hadde forlatt Norge for å reise til hjemlandet. På vei dit dro han til et land utenfor medlemsstatenes territorium, der han ble værende før han reiste tilbake til Europa. Han la frem flybilletter som viste innenlandsreiser i dette landet og et brev til dette landets myndigheter.

Vurdering og konklusjon

UNE viste til at Dublin III-forordningen (forordningen) pålegger den medlemsstat hvor asylsøkeren første gang fremmet asylsøknad å realitetsbehandle søknaden, se forordningens artikkel 3 (2). Klagerens fingeravtrykk ble registrert i Eurodac i forbindelse med en søknad om beskyttelse i Tyskland forut for ankomst til Norge. Tyskland var derfor ansvarlig stat for realitetsbehandlingen av klagerens asylsøknad. Det at klageren hadde et ønske om at asylsøknaden skulle realitetsbehandles i Norge ble ikke tillagt vekt i vurderingen.

UNE vurderte klagerens opplysninger om at han hadde vært utenfor medlemsstatenes territorium i mer enn tre måneder og at tyske myndigheters ansvar for å behandle hans asylsøknad derfor hadde opphørt, etter forordningens artikkel 19 (2).

UNE mente at dokumentene klageren hadde lagt frem ikke var egnet til å bekrefte et utenlandsopphold på over tre måneder utenfor medlemsstatenes territorium. UNE konkluderte med at Tysklands ansvar ikke var opphørt. I vurderingen viste UNE blant annet til at det kun ble lagt frem billetter for innenlandsreise i landet klageren hadde oppholdt seg i, og ikke noe som kunne bekrefte klagerens reiserute. Det var også mindre enn to måneder mellom flyreisene. UNE mente at det fremlagte brevet til myndighetene heller ikke var tilstrekkelig dokumentasjon. Slike dokumenter har liten notoritet (de er ikke pålitelige), og ulike typer av tilsvarende dokumenter falsifiseres og omsettes i stor grad. UNE skrev også at det følger av Regulation (EC) No. 118/2014 (implementeringsreglene) og etablert praksis, at det stilles trenge beviskrav i form av utreisestempel, billetter eller annet verifiserbart offentlig dokument som kan bekrefte at klageren har oppholdt seg utenfor territoriet i den angitte perioden. Det er ansvarsstaten eller klageren selv som har bevisbyrden.

Når det gjaldt klagerens opplysning om at han hadde et familiemedlem i Norge, mente UNE at dette ikke var en tilknytning til Norge som tilsa at Norge skulle realitetsbehandle søknaden. UNE viste til at ved tilknytning gjennom et familiemedlem i Norge, er det definisjonen av familiemedlem i forordningens artikkel 2 bokstav g som skal legges til grunn. Som familiemedlemmer i henhold til denne bestemmelsen regnes ektefelle eller ugift partner, mindreårige barn, verge eller foreldre der asylsøkeren er mindreårig. Klagerens familiemedlem falt utenfor denne personkretsen og han hadde derfor ikke en tilknytning til Norge i utlendingsforskriftens forstand.   

UNE mente at det ikke var særlige grunner som gjorde at Norge likevel burde behandle søknaden, og at klageren ikke var vernet mot retur til Tyskland. Klageren ble bortvist fra Norge fordi han ikke fikk vurdert søknaden om beskyttelse her.