Sist oppdatert: 13.04.202113.04.2021

Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Klageren ba UNE om å omgjøre vedtaket sitt fordi hun mente at hun ikke hadde fått forklare seg godt nok ved asylregistreringen hos politiet, og dessuten hadde både fysiske og psykiske skader etter fengselsopphold i hjemlandet. UNE mente klagerens asylforklaringen fortsatt ikke var troverdig. Helseplagene ga heller ikke grunnlag for opphold i Norge.

Bakgrunn

Klageren hadde tidligere fått avslag på søknaden om beskyttelse og opphold på humanitært grunnlag.
 
Hun ba via sin advokat om omgjøring fordi hun var sårbar og hadde opplevd gjentatte seksuelle overgrep under fengselsopphold i hjemlandet. Advokaten ba om at UNE måtte få utført en utredning av skader på klagerens kropp for å sikre at saken ble forsvarlig opplyst, se forvaltningsloven § 17. Advokaten mente at merkene på klagerens kropp tydet på at hun hadde opplevd grov mishandling og tortur, og at dette underbygget en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur. Vedlagt var en legeattest og bilder av klagerens kropp.
 
Advokaten påpekte også at asylregistreringen hos politiet hadde vært preget av hastverk, slik at klageren ikke hadde fått forklare seg fullt ut. Klageren ga nå en presisering av sin forklaring om utreisen.
 
Det ble også fremlagt attest fra en psykologspesialist. Hun mente at klageren hadde plager som var forenelig med posttraumatisk stress, herunder diagnosen PTSD, men også mer kompleks traumatisering.
 

UNEs vurdering

UNE fastholdt sine tidligere vurderinger.
 
UNE mente at det fortsatt var betydelig motstrid mellom klagerens forklaring gitt til politiet under asylregistreringen, og forklaringen hun ga til UDI under asylintervjuet. UNE bemerket også at det var andre momenter ved klagerens forklaring som ikke var funnet troverdig.
 
UNE mente videre at en undersøkelse av klagerens kropp og resultatene av denne ikke ville endre troverdighetsvurderingen, selv om merkene kunne være sammenfallende med vold. Det hadde gått lang tid siden de anførte hendelsene, og dermed ville det finnes få fysiske mén. UNE mente at arrdannelser ikke kunne tillegges betydelig vekt ved vurderingen av klagerens forklaring. Klagerens arr kunne i seg selv ikke etablere troverdigheten av klagerens anførsler.
 
Etter UNEs vurdering var situasjonen på klagerens hjemsted tilstrekkelig stabil til at klageren kunne reise tilbake dit.
 
UNE mente at det heller ikke fantes sterke menneskelige hensyn i saken. Klagerens psykiske helseplager var ikke av en slik karakter at hun burde innvilges en oppholdstillatelse i Norge etter utlendingsloven § 38.
 

Var dette sammendraget nyttig?