Sist oppdatert: 04.08.202004.08.2020

Sammendrag: Familie

Klageren fikk ikke familieinnvandring fordi vilkåret om at barnet i Norge var under 18 år ikke var oppfylt. Det avgjørende tidspunktet for aldersvilkåret her er når alle nødvendige opplysninger og vedlegg for å avgjøre en sak er levert inn på ambassaden, ikke når en søknad er registrert i søknadsportalen på nett.

Bakgrunn

 
Klageren søkte om familieinnvandring ved norsk ambassade i utlandet. Hun hadde med seg et barn som også søkte om familieinnvandring. Formålet med søknaden var å bo sammen med en sønn i Norge (referansepersonen). Referansepersonen fikk beskyttelse i Norge noen år tidligere.
 

Vurdering og konklusjon

 
UNEs vedtak omfattet både mor og barnet. Det er blant annet et vilkår etter lovens § 43 første og annet ledd at referansepersonen er et barn under18 år. UNE mente at dette vilkåret ikke var oppfylt.

Referansepersonen må være under 18 år. 18-årsgrensen er oppfylt når søknaden, med alle opplysninger og vedlegg som er nødvendig for å avgjøre den, er innkommet utlendingsmyndighetene innen 18-årsdagen, se utlendingsloven § 50. Avgjøres søknaden etter 18-årsdagen, må vilkårene være oppfylt både på 18-årsdagen og på vedtakstidspunktet, se utlendingsforskriften § 9-8.

Da klageren møtte på ambassaden og leverte søknaden og vedlegg var referansepersonen over 18 år. Søknaden var heller ikke komplett, det manglet dokumentasjon på klagerens identitet og på familierelasjonen.

UNE viste til at det avgjørende tidspunktet for aldersvilkåret (skjæringstidspunktet) her er når alle nødvendige opplysninger og vedlegg for å avgjøre en sak er levert inn, ikke når en (ufullstendig) søknad er registrert på nett.

Klageren mente at søknaden var levert når elektronisk søknad om familieinnvandring ble registrert på UDIs søknadsportal på nett og søknadsgebyr betalt. UNE var ikke enig i dette. Det er søkeren som "må dokumentere sin identitet ved pass eller annen legitimasjon (...)", se utlendingsforskriften § 10-2 andre ledd. Når "søkere oppholder seg utenfor Norge, skal søknaden fremmes gjennom norsk utenriksstasjon i det landet søkeren er borger av (...)", se tredje ledd.

UNE viste også til at UDIs søknadsportal på nett har svært begrenset funksjonalitet. I søknadsportalen kan søknadene opprettes på vegne av en annen, og uten legitimasjon eller fullmakt, noe som også er tilfellet her. Det er først ved oppmøte på ambassaden at en søker står frem som søkeren bak søknaden, og legitimerer seg. Det er derfor helt nødvendig å stille krav om personlig oppmøte for å vurdere en søknad som levert. Ved personlig oppmøte blir utlendingsforvaltningen trygg på at søkeren er kjent med innholdet i søknaden og ønsker å søke om tillatelse.

Det var heller ikke sterke menneskelige hensyn i saken slik dette begrepet skal forstås. Bestemmelsen er ikke ment å omfatte forhold som vil gjelde for et stort antall søkere. Barnets beste ble vurdert siden vedtaket omfattet klagerens barn som hun søkte sammen med. Barnet ønsket å gjenforenes med sin bror i Norge. UNE mente at det var derfor åpenbart unødvendig å tilby og gjennomføre en samtale med barnet.

UNE vurderte at det er mange søkere fra Somalia og andre land som mener det var hindringer utenfor deres kontroll som gjorde at de ikke fikk søkt om familieinnvandring tidligere. Mange av disse søkerne kan ikke søke fra hjemlandet, men må søke fra ambassade i for eksempel nabolandet. Det er også mange søkere som forteller at de har opplevd eller opplever vanskeligheter i hjem- eller oppholdslandet, og ønsker å bo i Norge med familiemedlem. mange av disse søkerne oppfyller ikke vilkårene for familieinnvandring slik som i denne saken. Hvis UNE vektlegger slike opplysninger som gjelder mange søkere vil det åpne for å gi en tillatelse til en større gruppe enn de som oppfyller vilkårene for familieinnvandringtillatelse. At det kan være til barnets beste å få oppholdstillatelse i Norge på grunn av dårlige levevilkår i hjemlandet, kunne heller ikke få avgjørende vekt siden dette vil gjelde mange barn som søker. UNE la derfor betydelig vekt på hensynet til at like saker skal behandles likt og hensynet til konsekvensene ved at en tillatelse. Hensynet til å sikre en kontrollert og begrenset innvandring (innvandringsregulerende hensyn) fikk avgjørende vekt. 

Var dette sammendraget nyttig?