Sammendrag: Permanent oppholdstillatelse
Saken ble behandlet i nemnd uten personlig fremmøte fordi dette ikke var nødvendig av hensyn til de spørsmål som bød på vesentlig tvil.
Tvilsspørsmålet i saken gikk på om klageren var omfattet av reglene om selvforsørgelse.
Det er et vilkår for permanent oppholdstillatelse at klageren har vært selvforsørget de siste tolv månedene. Dette følger av utlendingsloven § 62 første ledd bokstav f og utlendingsforskriften § 11-11. Kravet gjelder søknader om permanent oppholdstillatelse fremmet fra og med 01.09.2017.
Klageren registrerte søknad om permanent oppholdstillatelse elektronisk 23.07.2017 og betalte søknadsgebyr samme dag. Hun fikk time hos politiet først 04.09.2017 og leverte da søknaden med nødvendig vedlegg og dokumentasjon.
UDI la til grunn at søknaden ikke kunne anses fremmet før 04.09.2017 og at søknaden dermed var omfattet av de nye vilkårene om selvforsørgelse og avslo søknaden om permanent oppholdstillatelse fordi hun ikke hadde hatt tilstrekkelig inntekt de siste 12 månedene.
Nemnda bemerket innledningsvis at en søknad om permanent oppholdstillatelse ikke kan anses fremmet før klageren har møtt hos politiet og levert nødvendige vedlegg til søknaden. Det ble vist til utlendingsforskriften § 10-1 og UDIs rundskriv 2017-006 "Forberedelse og
behandling av søknader om permanent oppholdstillatelse, jf. utlendingsloven § 62", pkt. 2.1.1.
I nevnte rundskriv fra UDI er det åpnet for at det kan gjøres unntak fra utgangspunktet om når en søknad anses fremmet der sen levering skyldes lang ventetid for oppmøte hos politiet. UNE og nemnda er ikke bundet av UDIs rundskriv, men det er praksis både i UNE og UDI at det tas hensyn til lang ventetid hos politiet ved vurderingen av når en søknad kan anses fremmet.
Nemnda mente det hadde vært lang ventetid i denne saken. Klageren hadde registrert søknaden sin i UDIs søknadsportal 23.07.2017. Politiet hadde ikke ledige timer før 04.09.2019, altså ca. sju uker etter registrert søknad.
Nemnda mente derfor at søknaden måtte anses fremmet før reglene om selvforsørgelse trådte i kraft 01.09.2019. Klageren var dermed ikke omfattet av kravet til selvforsørgelse.
Nemnda hadde merket seg at UDI, til tross for at det forelå lang ventetid i saken som ikke klageren kunne lastes for, mente at klageren likevel var omfattet av vilkåret om selvforsørgelse. I UDIs rundskriv RS-2017-006 om permanent oppholdstillatelse angis følgende i punkt 2.5.2 om krav til dokumentasjon som gjelder selvforsørgelse:
"Kravet om selvforsørgelse gjelder søkere som har levert søknaden om permanent oppholdstillatelse hos politiet 1. september 2017 eller senere. Søkere som ikke fikk levert søknaden til politiet før 1. september grunnet lange ventetider hos politiet, vil ikke være omfattet av kravet så lenge de fylte de øvrige vilkårene for permanent oppholdstillatelse (inkludert kravet om oppholdstid) senest 31. august 2017."
Avsnittet beskriver UDIs praksis om at øvrige vilkår for permanent oppholdstillatelse må være oppfylt innen 31.08.2017 for at det kan gjøres unntak på grunn av lang ventetid. Siden klageren ikke fylte vilkårene om tre års oppholdstid på søknadstidspunktet, mente UDI at hun heller ikke kunne omfattes av unntaket om lang ventetid, og dermed ville hun omfattes av kravet til selvforsørgelse, jf. utlendingsloven § 62 første ledd bokstav f.
Nemnda fant imidlertid ikke tilstrekkelige og avgjørende holdepunkter for at det kan stilles slikt tilleggsvilkår for at unntaket skal gjelde. Når det først er lagt til grunn at søknaden ble levert etter 31.08.2017 på grunn av lang ventetid hos forvaltningen som klageren ikke kan lastes for, mente nemnda det er urimelig at dette likevel skal få avgjørende betydning til klagerens ugunst.
Klageren har i svært liten grad hatt anledning til å innrette seg etter et slikt tilleggskrav. Så langt nemnda kjente til ble det ikke lagt ut informasjon fra UDI eller politiet i forkant slik at søkere hadde foranledning til å vente med å søke, og dermed unngå ekstra søknadsgebyr.
Det er fast og langvarig praksis hos både UDI og UNE for å legge til grunn at vilkår for permanent oppholdstillatelse, herunder kravet til tre års oppholdstid, kan være oppfylt når vurderingen gjøres på vedtakstidspunktet, herunder ved klagebehandlingen eller på tidspunktet for UNEs vedtak.
Klageren søkte i god tid før vilkåret om tre års oppholdstid var oppfylt, noe som ikke er uvanlig fordi det er påregnelig med noen måneders saksbehandlingstid, og fordi vilkåret om oppholdstid også kan bli oppfylt på vedtakstidspunktet. Det er altså heller ikke uvanlig at også andre vilkår ikke er oppfylt på søknadstidspunktet, men først er oppfylt på vedtakstidspunktet.
Nemnda kunne ikke se at UDI hadde tilstrekkelig grunnlag for å oppstille et slikt tilleggsvilkår uten klarere forankring i lov og forskrift.
Nemnda var for øvrig ikke kjent med at UDI i andre rundskriv som berører lang ventetid stiller krav om at alle vilkår for tillatelsen måtte være oppfylt for å gi unntak fra fremmøtetidspunktet. Som eksempel ble det vist til RS 2013-018 punkt 2.3, RS 2018-003 punkt 2.1.4. Nemnda viste også til at det ikke stilles slike tilleggsvilkår i lov eller forskrift som omhandler søknadstidspunkt og unntak fra dette.
Klageren ble dermed ikke omfattet av vilkåret om selvforsørgelse. De øvrige vilkårene for permanent oppholdstillatelse var oppfylt.