Sist oppdatert: 19.01.202019.01.2020

Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Saken ble behandlet i nemnd uten personlig fremmøte fordi dette ikke var nødvendig av hensyn til de spørsmål som bød på vesentlig tvil.

Anmodningen ble tatt delvis til følge. Enstemmig.

Ektepar søkte beskyttelse og hevdet de hadde rømt fordi de hadde inngått ekteskap mot familiens vilje. Ektemannen opplyste at han hadde problemer med øynene, men at han hadde fått behandling for dette i Kabul. Klagernes forklaring om årsak til utreisen ble ikke lagt til grunn av verken UDI eller UNE, men ektemannen hadde fått konstatert en tuberkuløs infeksjon i øyet som krevde behandling. Idet personer ikke sendes ut med ubehandlet tuberkulose, fikk klagerne ett års midlertidig begrenset oppholdstillatelse slik at han kunne ferdigbehandles. Tillatelsen kunne ikke fornyes. Klagerne hadde for øvrig fått to barn etter ankomsten og før utløpet av den midlertidige tillatelsen.

I omgjøringsanmodning ble det lagt frem spesialisterklæringer der det fremgikk at klagerens øyelidelse trengte spesialisert oppfølgning og medisinering om han skulle få reddet siste rest av synet sitt. Synet var allerede vesentlig redusert fra da han første gang ble undersøkt, slik at han nå nærmest var blind. Som følge av tuberkulosebehandlingen hadde klageren fått en sterk grad av benskjørhet, noe som også krevet spesialisert oppfølgning og jevnlige injeksjoner av en medisin som ikke var lett tilgjengelig. Han ble ansett som uskikket til å utføre noen form for fysisk arbeid.

Nemnda mente det måtte anses å foreligge sterke menneskelige hensyn. Nemnda la blant annet vekt på at det ikke var tvil om at han ville få best oppfølgning i Norge. Selv om de fleste av de medikamentene han brukte var tilgjengelige i Kabul, var både pris og kvalitet varierende. De hadde opplyst å ha stort familienettverk både i Kabul og Iran. Det var noen få i begge familier som arbeidet og forsørget storfamiliene. De hadde fysiske jobber. Det hadde også klageren hatt før han reiste til Norge. I tillegg var klageren en ung mann med forsørgeransvar for to barn.

Det forelå samtidig sterke innvandringsregulerende hensyn som talte mot at tillatelse ble gitt. Det gjaldt både konsekvenshensyn, jf. at helsevesenet i Norge gjennomgående er langt bedre enn de land søkere kommer fra. Videre vil en innvilgelse få samfunnsmessig konsekvenser i form av økte helsekostnader, kostnader knyttet til å bosette og underholde familie, barnehage og skole mv. Nemnda la imidlertid vekt på at selv om klageren visste om sine problemer med øyet da han kom, var det uforutsett at han skulle få tuberkulose og deretter benskjørhet som følge av den behandlingen.

Oppgitt identitet ble ansett ikke sannsynliggjort idet de ikke hadde fremlagt noen form for dokumenter. Det ble imidlertid lagt til grunn at de var afghanske borgere.

Tillatelsen ble gjort begrenset. Flertallet fant at begrensingene kunne oppheves ved fremleggelse av pass som sannsynliggjorde deres identiteter. Mindretallet mente det forelå særlige grunner som tilsa begrensing, idet klagerne mest sannsynlig kom til Norge for å få helsehjelp og at det var misbruk av asylinstituttet.

Var dette sammendraget nyttig?