Sist oppdatert: 19.01.202019.01.2020

Sammendrag: Utvisning

Saken ble behandlet i nemnd med personlig fremmøte. Klagen ble tatt til følge.

Saken gjaldt en utlending som kom til Norge som barn (13 år), sammen med familien, og har bodd her siden. Han fikk oppholdstillatelse i familiegjenforening med den ene forelderen.

Da han var 19 år og gikk på videregående skole kom han i konflikt med en annen medelev/fornærmede. Dette kulminerte i vold, herunder slag mot ansikt, slik at fornærmede ble påført brudd og skader rundt det ene øye. Utlendingen ble dømt til fengsel i 6 måneder for grov kroppsskade, jf. straffeloven § 274 første ledd, jf. § 273.

UDI utviste utlendingen med et innreiseforbud på fem år. Det var utvilsomt at de grunnleggende vilkårene for utvisning forelå. Spørsmålet for nemnda var om utvisning av utlendingen ville innebære et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv. Dette beror på en avveining av klagers tilknytning til Norge opp mot det straffbare forholdets alvor.

Når det gjelder utlendinger som kom til Norge i ung alder, viste nemnda særlig til følgende

uttalelse fra forarbeidene til utlendingsloven i Ot.prp.nr.75 (2006-2007) s. 293:

"Departementet er enig med de høringsinstansene som har påpekt at det norske samfunn må ta ansvar for personer som begår kriminelle handlinger etter at de har hatt sin oppvekst her. Dersom utlendingen har vokst opp i Norge og har hatt flere års uavbrutt opphold i riket, skal det derfor som den klare hovedregel anses som uforholdsmessig å utvise, i tråd med dagens rettspraksis. På den annen side mener departementet at det ikke bør gjelde noe absolutt vern som gjør det umulig å utvise i helt spesielle situasjoner. Dersom utlendingen har begått svært alvorlige straffbare forhold, eller dersom forholdene gjelder utvisning på grunn av hensynet til grunnleggende nasjonale interesser, skal det således likevel være mulig å utvise."

Hovedtrekk i norsk rettspraksis og dommer fra EMD er at jo yngre utlendingen var ved ankomst til Norge, jo større krav må man stille til alvoret av utlendingens kriminelle handlinger.

Utlendingen fremsto som relativt ressurssterk, og behersket hjemlandets språk og kultur. Han hadde fremdeles familietilknytning til Russland gjennom flere voksne søsken der. Disse momentene trakk i retning av at en retur til Russland ikke ville være et uforholdsmessig tiltak overfor ham.

Etter en helhetlig vurdering mente nemnda likevel at forholdet utlendingen var dømt for ikke var av et tilstrekkelig alvor som tilsa at det var et forholdsmessig tiltak å utvise ham.

Avgjørende for nemnda var klagerens unge alder da han kom til Norge, hans sterke tilknytning og integrering i det norske samfunnet, sett opp mot omstendighetene rundt det straffbare forholdet og den utmålte straffen.

Utlendingen kom til Norge som 13-åring og hadde bodd her siden. Han hadde sterk tilknytning til Norge gjennom viktige og formgivende år av sin oppvekst her, hvor han også hadde sine foreldre og flere søsken. Utlendingen arbeidet og gikk på skole her, og var godt integrert.

Den utmålte straffen på 6 måneders fengsel var helt i nedre sjikt for anvendelse av straffebestemmelsen. Det straffbare forholdet fremsto situasjonsbetinget, og med foranledning, og det var ikke holdepunkter for gjentakelsesfare.

Nemnda mente at utvisning ville være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen, jf. utlendingsloven § 70. På denne bakgrunn ble UDIs vedtak omgjort.

Var dette sammendraget nyttig?