Sist oppdatert: 19.01.202019.01.2020

Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Saken ble behandlet i nemnd med personlig fremmøte. Nemndmøtet var begrenset til vurdering av om det forelå sterke menneskelige hensyn og klageren skulle gis opphold på humanitært grunnlag.

Klageren er 71 år gammel. Hans ektefelle og to av hans voksne barn er bosatt i Norge. Det ble anført at han ikke hadde noe nettverk i Afghanistan, og at han ikke ville klare seg der ved en eventuell retur. Han har dokumentert diabetes 2, høyt blodtrykk og hjertesykdom. Etter ankomst til Norge har han fått operert inn stent, og går på faste medisiner (bl.a. blodtrykksenkende, blodfortynnende, kolesterolsenkende m.fl) og følges opp av lege. Han har også psykiske helseproblemer i form av depresjon med psykotiske symptomer, og behandles med antidepressiva.

Nemnda bemerket at klagerens helseproblemer er alderstypiske, og at de hadde oppstått før ankomst til Norge. Helseproblemene er ikke akutte og livstruende. Nemnda la videre til grunn at klageren kunne få tilfredsstillende behandling for sine helseproblemer i hjemlandet. At behandlingstilbudet i Norge er bedre enn i klagerens hjemland, kunne ikke være avgjørende.

I vurderingen om det foreligger sterke menneskelige hensyn delte nemnda seg i et flertall og et mindretall.

Mindretallet mente at det hverken forelå sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge ut fra den betydningen disse begrepene har i utlendingsloven.

Flertallet mente at en samlet vurdering av de fysiske og psykiske helseproblemene, klagerens alder og hans begrensede evne til å ivareta egen helse tilsier at det foreligger sterke menneskelige hensyn, men at avveiningen mot innvandringsregulerende hensyn tilsier at oppholdstillatelse ikke gis. Det ble blant annet vist til at klagerens helseproblemer er alderstypiske og at tilsvarende omstendigheter vil kunne gjøre seg gjeldende for svært mange eldre som søker beskyttelse og /eller har familiemedlemmer bosatt i Norge. Det å gi oppholdstillatelse etter lovens § 38 på bakgrunn av velferdshensyn som gjør seg gjeldende for svært mange som søker beskyttelse i Norge, vil kunne være i strid med lovens forutsetninger. Videre viste flertallet til at klageren tidligere hadde fått avslag på søknad om familiegjenforening med ektefellen, da dette ble ansett å være i strid med ektefellens tillatelse. Hennes tillatelse var gitt på bakgrunn av at hun anførte å være enslig kvinne uten mannlig omsorgsperson, og at hun derfor var sårbar ved en eventuell retur til hjemlandet. Ut fra opplysningene i saken fremsto klagerens søknad mer som en søknad om familieinnvandring enn som en reell søknad om beskyttelse. Nemnda bemerket at hensynet til å beskytte asylinstituttet mot misbruk, og hensynet til respekt for lovens øvrige regler og hindre omgåelse er relevante innvandringsregulerende hensyn, som klart taler mot at det innvilges oppholdstillatelse i dette tilfellet. De innvandringsregulerende hensynene var mer tungtveiende enn de sterke menneskelige hensynene i saken.

Var dette sammendraget nyttig?