Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum
Saken behandlet i nemnd med personlig fremmøte
Anmodningen ble ikke tatt til følge. Dissens.
Klageren søkte beskyttelse senhøstes 2015 og opplyste at han var ca. 16 år. Han fremla ikke noen for form dokumenter for å underbygge oppgitt identitet. Han fikk midlertidig tillatelse etter forskriften § 8-8, dvs. som enslig mindreårig asylsøker. Tillatelsen utløp da klageren skulle fylle 18 år. UDI henviste klageren til internflukt. Vedtaket om tillatelse etter § 8-8 ble påklaget, men klagerens asylforklaring ble ikke lagt til grunn av UNE som viste til at klageren kunne returnere til angitt hjemsted ved utløpet av tillatelsen. Avslaget ble anmodet omgjort etter at klageren viste til at han hadde konvertert og at han var blitt døpt i en pinsemenighet. Dåpsattest var vedlagt, samt uttalelser fra personer i menigheten der klagerens interesse og aktivitet ble beskrevet. Videre ble det opplyst og lagt frem dokumentasjon på at klageren hadde stått frem og vitnet, på sitt eget morsmål, om sin omvendelse på et sosialt medium som var tilgjengelig i Afghanistan. Opptaket lå også ute på f eks Youtube. Han hadde også formidlet sin nye tro på andre sosiale medier.
Nemnda vurderte klagerens generelle troverdighet som relativt svak. Det var flere punkter i hans forklaring om sine livsforhold og familieforhold som fremsto som lite troverdig, ikke i samsvar med alminnelig landkunnskap eller endret i forhold til tidligere forklaring. I tillegg var heller ikke hans opprinnelige asylforklaring lagt til grunn. Bevisterskelen i saken ble derfor ansett å være alminnelig sannsynlighetsovervekt. Mindretallet ved et nemndmedlem fant under tvil at det, tross svekket troverdighet for øvrig, var mer sannsynlig at klageren hadde konvertert enn at han ikke hadde gjort det.
Flertallet kom til at det ikke var alminnelig sannsynlighetsovervekt for at dette var en reell konvertering og påpekte herunder til at han ble døpt 2 måneder før tillatelsen hans utløp, uten noen form for opplæring og etter kun et par besøk i kirken. Han gav ingen overbevisende forklaring på hvorfor han hadde følt behov for å oppsøke kristendommen og gav heller ikke inntrykk av å ha hatt noen refleksjoner rundt hvilke konsekvenser det kunne få for ham å falle fra islam og slutte seg til en annen tro.
Flertallet vurderte spesielt om klageren, som følge av at han hadde gått ut offentlig og fortalt at han hadde blitt kristen, risikerte alvorlige tiltak ved retur til Afghanistan. Flertallet fant ikke at det var tilfelle og viste bl a til at islam åpner for at du kan angre og «vende» tilbake til islam og at dette blir akseptert. For øvrig var det en forutsetning for at angresituasjonen skulle i det hele tatt skulle oppstå, at klageren ble identifisert som den som hadde stått frem og fortalt at han var omvendt. Risikoen for dette ble ansett som lav.