Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum
Saken ble behandlet i nemnd uten personlig fremmøte fordi dette ikke var nødvendig av hensyn til de spørsmål som bød på vesentlig tvil.
Anmodningen ble ikke tatt til følge. Enstemmig.
Mann, født i 1985, fikk endelig avslag på søknad om beskyttelse ved UNEs vedtak i 2009. Han ble utvist ved UDIs vedtak i 2012 med to års innreiseforbud. Vedtaket ble ikke påklaget.
UNEs vedtak i asylsaken ble i 20018 anmodet omgjort. Det ble blant annet vist til at tilgjengelighetsvilkåret på internfluktstedet (KRI) ikke var oppfylt. Videre at det forelå sterke menneskelige hensyn/særlig tilknytning, fortrinnsvis gjennom sine fire barn som alle er født i Norge, de to siste i hhv 2017 og 2018.
Nemnda mente at internfluktstedet (KRI) fortsatt var trygt og tilgjengelig. Til spørsmålet om sterke menneskelige hensyn/særlig tilknytning via barna, bemerket nemnda blant annet:
«UNE mener at saken i hovedsak står i samme stilling som tidligere når det gjelder opphold på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 38. UNE har tidligere vurdert forholdet at klageren har to barn i Norge som nå er ni og ti år gamle, jf beslutningen (…) 2015. Det nye i saken er at klageren har opplyst at han har fått ny samboer i Norge og at han har to barn med henne, født hhv (…) 2017 og (…) 2018. I tillegg har samboeren en datter fra tidligere som klageren skal være knyttet til og som han opptrer som en farsfigur for.
UNE har på denne bakgrunn vurdert om hans fire barn og samboer i Norge gir ham en slik tilknytning som tilsier at en tillatelse etter utlendingsloven § 38 skal gis. Innledningsvis vil UNE peke på det grunnleggende utgangspunktet om at når familie er den eneste eller viktigste tilknytningen en utlending har til Norge, er det reglene om familieinnvandring som regulerer når oppholdstillatelse kan gis. Dette går klart frem av utlendingslovens forarbeider, se Ot.prp. nr. 75 (2006-2007) s. 158. (…)
Denne forståelsen av loven bidrar til at utlendinger ikke omgår regler om familieinnvandring ved å søke om beskyttelse (asyl). Det sikrer også likebehandling av slike saker at de samme vilkårene gjelder for alle som ønsker familieinnvandring til landet.
UNE mener det i denne saken ikke er grunn til å fravike at klager i denne saken må følge reglene om familieinnvandring for å leve med sin familie i Norge.
UNE har vurdert hensynet til klagerens barn på henholdsvis ti, ni, to og ett år. I saker som berører barn skal hensynet til barnets beste være et grunnleggende hensyn. Dette følger av både utlendingsloven § 38 tredje ledd, Grunnloven § 104 og FNs barnekonvensjon artikkel 3.
Hensynet til barnets beste er likevel ikke avgjørende i spørsmål om tillatelse etter utlendingsloven § 38. Det vises til at det kan legges vekt på innvandringsregulerende hensyn, jf bestemmelsens fjerde ledd. Dette er noe som gjennomgående gjøres i UNEs praksis.
UNE har merket seg anførslene om hvilken kontakt klageren har med sine barn i Norge. Klageren har ikke den daglige omsorgen for sine to eldste barn. Han har mer jevnlig kontakt med (datteren) enn med sønnen. Han bor sammen med sine to yngste barn som han har sammen med sin nåværende samboer. UNE mener at det antagelig er til barnas beste at klageren får oppholdstillatelse i Norge.
UNE viser til at det ikke kan legges til grunn at barna står uten omsorgsperson dersom klageren må forlate landet. Det er opplyst at klagerens samboer har vært plaget av sykdom, men det er ikke fremlagt noe dokumentasjon på dette, eller på at hun ikke vil være i stand til å yte forsvarlig omsorg for barna alene.
UNE viser videre til at klageren ikke har hatt noen berettiget forventning om å leve i Norge sammen med familien. Det vises til at han hele tiden har oppholdt seg uten tillatelse i Norge, bortsett fra kortere perioder i forbindelse med behandlingen av søknadene.
UNE har også sett hen til at klageren er utvist for to år, noe som innebærer at han som utgangspunkt må påregne å forlate Norge i tilsvarende tidsperiode før han kan søke om familieinnvandring.
UNE har etter en helhetlig vurdering kommet til at klageren gjennom sine barn i Norge ikke har slik særlig tilknytning til Norge som tilsier at en tillatelse etter § 38 bør gis.»