Sammendrag: Familie

Saken behandlet av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet da det ikke er vesentlige tvilsspørsmål.

Klagen ble tatt til følge.

Mann søkte om videre oppholdstillatelse for familieinnvandring med barn som han skulle ha samvær med. Barnet bodde fast sammen med sin mor, og klageren hadde samvær ved at han besøkte barnet et par ganger i uken. Mens saken var til behandling anla klageren sak for tingretten for å få mer samvær.

På det tidspunktet UNE behandlet klagen hadde ikke klageren samvær av et visst omfang. Det var heller ikke mest sannsynlig at han ville få det innen ett år, og UNE bemerket at det at man har anlagt sak for tingretten for å få samvær ikke i seg selv sannsynliggjør at man vil få det.

Kravet til samværets omfang i utlendingsloven § 52 var derfor ikke oppfylt.

UNE mente imidlertid at det i denne saken var særlige grunner til å gjøre unntak fra kravet til samværets omfang etter utlendingsforskriften § 9-3 tredje ledd. Det ble særlig lagt vekt på at samlivsbruddet hadde skjedd kort tid etter at barnet var født og at det derfor ikke var naturlig med et omfattende samvær med overnattinger når barnet var så lite. Klageren hadde også fått gradvis mer samvær det siste året, og det hadde vært en prosess for å få fastsatt samværet etter samlivsbruddet. Hensynet til barnets beste tilsa derfor at klageren fikk oppholdstillatelse for å fullføre den rettslige prosessen.

UNE bemerket imidlertid at det måtte forventes et betydelig større og mer etablert samvær ved en søknad om fornyelse, siden barnet da ville være eldre og rettsprosessen ville være avsluttet.

Oppgitt identitet ble ansett sannsynliggjort.