Sist oppdatert: 19.01.202019.01.2020

Sammendrag: Utvisning

Saken ble behandlet i nemnd uten personlig fremmøte fordi dette ikke var nødvendig av hensyn til de spørsmål som bød på vesentlig tvil.

Klagen ble ikke tatt til følge. Enstemmig.

Mann uten oppholdstillatelse ble dømt til fengsel i 18 år for flere alvorlige straffbare forhold, blant annet forsettlig drap, grov narkotikaforbrytelse og overtredelse av våpenloven. Han er tidligere domfelt ni ganger for blant annet narkotikaforbrytelser, voldshandlinger og brudd på våpenloven, til sammen minst 65 straffbare forhold.

Klageren kom til Norge i en alder av 5 år og 6 måneder. Han kom med foreldre og søsken og søkte beskyttelse. Familien fikk etterhvert innvilget opphold på humanitært grunnlag. Klageren hadde deretter midlertidige tillatelser frem til 2006. Klageren ble vurdert utvist av UDI tre ganger på grunn av straffbare handlinger, men hver gang fant UDI at utvisning ville være uforholdsmessig ved av avveining mellom de straffbare forholdene opp mot klagerens tilknytning til Norge. Klageren ble hver gang advart av UDI om at nye straffbare forhold ville kunne føre til utvisning.

Klagerens utvisningssak bygger på straffbare handlingene som han er dømt for fra han var 28 år gammel.

Nemnda opprettholdt UDIs vedtak om utvisning med varig innreiseforbud.

Nemnda mente at klagerens straffbare handlinger var så alvorlige at det med tyngde talte for å utvise klageren. Individualpreventive forhold tilsa at det måtte reageres strengt. Klageren var tidligere dømt for en rekke straffbare forhold uten at det hadde hatt innvirkning på ham. Nemnda kunne ikke se at det forelå noen formildende omstendigheter. Sett hen til klagerens kriminelle rulleblad mente nemnda at det forelå gjentakelsesfare, og videre at klagerens straffbare handlinger hadde eskalert i alvorlighetsgrad over tid.

Ved avveiningen mellom de straffbare handlingene og klagerens tilknytning til Norge fant nemnda at det ikke ville være uforholdsmessig å utvise klageren med varig innreiseforbud.

Nemnda la til grunn at klageren gjennom en botid i Norge på 30 år måtte anses ha en relativt sterk tilknytning til Norge. Tilknytningen til Norge ble imidlertid noe svekket av at klageren hadde suttet i fengsel i flere år. Nemnda viste til at tilknytning opparbeidet under opphold under soning etter rettspraksis tillegges liten vekt i forholdsmessighetsvurderingen.

Når det gjaldt klagerens unge alder ved ankomst til Norge viste nemnda til at det er en klar hovedregel om at det er uforholdsmessig å utvise personer som er oppvokst i og har flere års uavbrutt opphold i Norge, og at det er sjelden at personer blir utvist før 12 års alder. Av forarbeidene, Ot. prp. nr. 75 (2006-2007) s. 293, fremgår det imidlertid at det ikke er et absolutt vern mot utvisning i helt spesielle situasjoner, og at det bør være mulig å utvise dersom en utlending har begått svært alvorlige straffbare handlinger. Det må gjøres en konkret vurdering i den enkelte sak. Nemnda viste blant annet til storkammeravgjørelsen Üner vs The Netherlands av 18.10.2006 fra den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) for noen utgangspunkter for utvisning ved straffbare forhold, og til storkammeravgjørelsen Maslov vs Austria av 23.06.2008 for ytterligere kriterier og henvisninger til relevant praksis fra EMD.

Nemnda fant at det ikke var opplysninger om forhold i klagerens barndom eller oppvekst som tilsa at det hadde vært behov for hjelp eller tiltak fra norske myndigheter. Videre at de mest alvorlige straffbare forholden ble begått da klageren var voksen. Klagerens fikk sitt første forelegg for straffbare handlinger da han var 17 år, men de resterende straffbare forholdene ble begått etter at han var fylt 18 år. Nemnda mente således at det ikke var snakk om ungdomskriminalitet, men voksenkriminalitet, og at klageren selv måtte ta ansvar for sine straffbare handlinger.

Hva gjelder klagerens integrering i det norske samfunn fant nemnda at det var uklart om klageren hadde fullført videregående skole. Han hadde noe arbeidserfaring fra tiden før hans misbruk tok over. Nemnda stilte spørsmål ved hvor godt integrert klageren var da han han hadde vært en del av det kriminelle thaimiljøet og brukt rus. I likhet med UDI la nemnda til grunn at klageren var lite integrert og viste fullstendig mangel på respekt for norske lover og regler.

Ved en totalvurdering la nemnda ikke avgjørende vekt på klagerens unge alder ved ankomst til Norge og den lange botiden, sett hen til de straffbare forholdenes alvorlighetsgrad. Klageren ble dømt for blant annet forsettlig drap under svært alvorlige omstendigheter og var 29 år gammel på gjerningstidspunktet.

Nemnda la videre til grunn at klageren hadde en viss tilknytning til hjemlandet, men at tilknytningen til Norge måtte anses sterkere. Hans svake tilknytning til Thailand var begrenset til kunnskap i hjemlandets språk. Nemnda så i vurderingen hen til EMDs dom Kaya vs. Germany av 28.06.2007, og likhetstrekket med tilknytning til hjemlandet i form av språkkunnskaper. Nemnda tilla den svake tilknytningen til hjemlandet liten vekt opp mot de alvorlige straffbare forholdene. Nemnda mente videre at klageren til tross for begrensede kunnskaper i hjemlandets språk ville ha tilstrekkelige forutsetninger for å klare seg ved en retur. Med skolegang og noe arbeidserfaring ville det være mulig for klageren å finne arbeid for å kunne forsørge seg. Kontakten med foreldre og søsken kunne opprettholdes via telefon, internett og besøk til tredjeland.

Nemnda tilla hensynet til klagerens familie i Norge liten vekt. Det ble vist til at klageren var ugift og ikke hadde barn. Når det gjaldt hans foreldre og voksne søsken i Norge viste nemnda til at begrepet «de nærmeste familiemedlemmer» i utlendingsloven § 70 i hovedsak omfatter ektefelle/samboer og egne barn, med mindre det foreligger et avhengighetsforhold. Utfra sakens opplysninger forelå det ikke noe avhengighetsforhold mellom klageren og hans foreldre og voksne søsken.

Nemnda mente at utvisning samlet sett ikke kunne anses som et uforholdsmessig tiltak overfor klageren selv, forholdets alvor tatt i betraktning. Nemnda var enig i UDIs konklusjon og siterte følgende passus fra UDIs vedtak:

"UDI mener på denne bakgrunn at utvisning i dette tilfellet står i et rimelig forhold til de negative virkninger den har for privatliv og familieliv, sett på bakgrunn av de alvorlige forbrytelsene utlendingen har begått. Dersom norske myndigheter ikke skal kunne utvise for så grov kriminalitet av hensyn til utlendingens alder ved ankomst, vil det i realiteten innebære et utvisningsvern for utlendinger som kommer til landet i ung alder. Det er et bevisst valg fra lovgivers side at det ikke er gitt et slikt utvisningsvern."

Nemnda bemerket endelig at klagerens sak skilte seg ut fra eksisterende norsk rettspraksis. De avgjørelser som foreligger fra Høyesterett, både nyere og eldre, gjelder alle personer som var eldre ved ankomst til Norge enn klageren. Videre var klagerens straffbare forhold flere

og mer alvorlige, og de utmålte straffene lengre i gjeldende utvisningssak enn i noe annet

eksempel fra norsk rettspraksis.

Utvisning med varig innreiseforbud ble ikke ansett som et uforholdsmessig tiltak overfor klageren. Klageren var ikke vernet mot retur etter utlendingsloven § 73.

Var dette sammendraget nyttig?