Sammendrag: Statsborgerskap

Saken behandlet av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet da det ikke er vesentlige tvilsspørsmål.

Klageren søkte om norsk statsborgerskap høsten 2016. Klageren var barn ved søknadstidspunktet.

UDI avslo søknaden og viste til at vilkåret i statsborgerloven § 17 annet ledd ikke var oppfylt. Klageren hadde ikke oppholdt seg i Norge de siste to årene med oppholdstillatelser av minst ett års varighet.

Klagen ble ikke tatt til følge.

Klagerens oppholdstillatelse utløp oktober 2017, og har ikke hatt oppholdstillatelse i Norge etter dette tidspunktet.

Hovedregelen for innvilgelse av norsk statsborgerskap er at søkeren må ha hatt sammenhengende tillatelse de siste to årene av minst ett års varighet. Det tillates likevel at klageren har vært uten tillatelse i til sammen to måneder. En periode uten tillatelse regnes fra utløpet av tillatelsen til det søkes om ny tillatelse. Dette fremgår av statsborgerforskriften § 3-3.

UNE viste til at klageren ikke hadde hatt oppholdstillatelse i løpet av de siste to månedene og 30 dagene. Dette var et opphold på mer enn to måneder i løpet av de siste to årene. Klageren oppfylte derfor ikke vilkåret om oppholdstillatelse av minst ett års varighet i løpet av de to siste årene, jf. statsborgerloven § 17 annet ledd.

Statsborgerloven § 19 ble også vurdert. Det ble anført at klagerens far er norsk borger og at klageren har bodd i Norge siden 2014. Disse forholdene isolert sett skulle tilsi at det er til barnets (klagerens) beste å bli norsk statsborger. Selv om barnets beste tilsa at klageren skulle bli norsk borger nå, mente UNE at dette hensynet ikke veiet tungt nok til å gjøre unntak fra vilkåret om oppfylt oppholdstid. UNE la vekt på at dette vilkåret vil kunne bli oppfylt senere.

Det ble konkludert med at det ikke var grunnlag for å gjøre unntak i denne saken etter statsborgerloven § 19.