Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum
Saken behandlet i sekretariatet ihht delegasjon i interne retningslinjer.
Klagen ble ikke tatt til følge.
Sammendraget gjelder en etnisk rumener som kom til Norge i 2017. Han fremla sitt nasjonale ID-kort. Som grunnlag for søknaden forklarte klageren at han hadde en sjelden sykdom. Han anførte videre å tilhøre en sosial gruppe på grunn av at han er på siden i samfunnet, har en dårlig sosial bakgrunn og hadde et handicap. Videre viste klageren til at han ble lurt til å låne penger fra lånehaier i hjemlandet til høye renter. Han kunne ikke tilbakebetale pengene og tydde derfor til ulovlige midler, deriblant tyveri. Han havnet i fengsel. Der ble han kjent med en kriminell person. Han ble videre truet til å tilbakebetale et større beløp etter tyveriet. Han ble sendt av den kriminelle personen som han ble kjent med i fengsel til Europa for å tigge. Etter dette dro han til Norge.
UNE kom frem til at klageren ikke var en flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Det klageren fryktet, skyltes ikke etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller politisk oppfatning.
UNE kom videre frem til at det ikke forelå en reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, turtur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling etter lovens § 28 første ledd bokstav b. Verken sikkerhetssituasjonen eller individuelle forhold tilsa en fare. Han hadde heller ikke klart å sannsynliggjøre at han ville bli utsatt for slik behandling eller straff på grunn av sin sosiale bakgrunn eller handicap. Det klageren videre fryktet å bli utsatt for på grunn av pengeproblemene var straffbart i hjemlandet. UNE var kjent med at politiet og rettsvesenet var preget av ressursmangel og at korrupsjon kunne forekomme. Imidlertid mente UNE at myndighetene hadde tilstrekkelig evne og vilje til å beskytte klageren. UNE mente også at søknaden fremstod som åpenbart grunnløs på bakgrunn av vurderingene over, og at anførslene var knyttet til økonomiske forhold og arbeidsledighet.
UNE mente videre at det ikke forelå sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge. UNE så hen til handicapet og sykdommen. Sykdommen var imidlertid ikke dokumentert, og utfra beskrivelsene var det ikke så alvorlig at det kunne danne grunnlag for opphold. UNE mente at han uansett kunne få adekvat behandling i hjemlandet. Om handicapet og de vanskelige forholdene viste UNE til at generelle sosiale og økonomiske problemer ikke alene tilsier at det foreligger menneskelige hensyn.