Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum
Saken behandlet av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet da det ikke er vesentlige tvilsspørsmål.
Klagen ble ikke tatt til følge.
Sammendraget gjelder en enslig mindreårig fra Afghanistan. Han søkte beskyttelse i Norge i 2015. Som grunnlag for søknad om beskyttelse forklarte klageren at han fryktet å bli tvangsrekruttert til Taliban. Klagerens bror var tidligere blitt drept da han arbeidet som politi. Taliban hadde deretter kommet ofte til klagerens moske for å ta med seg mindreårige gutter. De ville også at klageren skulle utføre en selvmordsaksjon. Noen måneder senere sendte klagerens familie ham ut av Afghanistan.
UNE mente at klageren mest sannsynlig var 17 år på tidspunktet for vedtaket. I vurderingen ble det vektlagt at aldersundersøkelsen noe tid tidligere konkluderte med at han var 17 år.
UNE la videre ikke klagerens forklaring til grunn. UNE sluttet seg hovedsakelig til UDIs vurdering. Tilgjengelig landinformasjon tilsa at Taliban i liten grad drev tvangsrekruttering, og hazaraer ikke ble utsatt for dette. Det var kun i områder der Taliban stod sterkt og det var planlagt store offensiver at rekruttering av barn med direkte tvang kunne finne sted. Dette stod derfor i strid med forklaringen om at Taliban gikk fra dør til dør på hjemstedet, som var myndighetskontrollert. Klageren hadde videre fortalt at han ikke hadde kontakt med familien siden han forlot Afghanistan. Tilgjengelig landinformasjon tilsa at den klare hovedregelen var at mindreårige som kom alene til Norge opprettholdt kontakt med sin familie. Det hadde derfor formodningen mot seg at klageren ikke hadde kontakt med familien siden han kom til Norge. Klageren hadde heller ikke kunnet gi noe tidsberegning mellom viktige hendelser. Det var videre flere påfallende forhold i forklaringen, og var også lite detaljert og svært gjentakende når han svarte på spørsmål etter sin frie forklaring. Dette gjorde at hendelsene ikke fremstod som selvopplevd.
UNE anså ikke klageren som flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Det ble sett hen til at klageren er hazara, men det var ikke holdepunkter for å trekke slutningen at hazaraminoriteten på generelt grunnlag ble forfulgt eller utsatt for alvorlige overgrep.
UNE fant heller ikke vilkårene i lovens § 28 første ledd bokstav b oppfylt. Den generelle sikkerhetssituasjonen på klagerens hjemsted var stabil. Det ble tatt hensyn til at klageren var et barn.
Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge. Klageren hadde skolegang, arbeidserfaring. Han var 18 år om få måneder, og kunne anses som voksen i afghansk kontekst. UNE la til grunn at familien ved retur ville kunne dekke hans grunnleggende behov, og mente at retur til hjemlandet var forsvarlig for barnet.