Sammendrag: EØS

Saken ble behandlet i nemnd uten personlig fremmøte fordi dette ikke var nødvendig av hensyn til de spørsmål som bød på vesentlig tvil. Klagen ble ikke tatt til følge. Enstemmig.

Klageren, som er dansk statsborger og nå er i 40-årene, kom til Norge som et lite barn sammen med sine foreldre. Han er i Norge dømt til fengselsstraff for flere alvorlige straffbare handlinger, gjentatte ganger, samt ilagt forelegg. Han ble senest i 2012 dømt til ubetinget fengsel i 7 ½ år for grov narkotikakriminalitet. I 2016 utviste UDI klageren varig med hjemmel i utlendingsloven § 122 annet ledd bokstav b.

Nemnda mente at grunnvilkårene for utvisning var oppfylt, da utvisning ble ansett tvingende nødvendig av hensyn til offentlig sikkerhet. Nemnda viste til klagerens gjentatte, straffbare handlinger og grov narkotikakriminalitet, herunder at kriminaliteten var organisert, grenseoverstigende, profesjonelt utført, og at det var snakk om store kvanta narkotika.

Nemnda mente videre at det hos klageren forelå personlige forhold som innebar en virkelig, umiddelbar og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn. Nemnda viste herunder til at det forelå klar gjentakelsesfare, og at det måtte legges til grunn at klageren ville kunne begå ny kriminalitet dersom han fikk bli i Norge.

Nemnda vurderte deretter om varig utvisning ville være uforholdsmessig, men kom til at dette ikke var tilfelle.

Selv om klageren kom til Norge som 4-åring, hadde bodd her mesteparten av livet, hadde begrenset tilknytning til hjemlandet Danmark, og hadde ektefelle og barn i Norge, så ble utvisning ikke ansett uforholdsmessig for klageren selv. Det ble spesielt vist til alvorlighetsgraden av de straffbare handlingene klageren hadde begått.

Utvisning ble heller ikke ansett uforholdsmessig overfor klagerens ektefelle. Blant annet ble ekteskapet inngått i 2016 mens klageren sonet straffedom, og kunne ikke forvente å ha et samliv med mannen i Norge. Uansett måtte alvorligheten av de straffbare handlingene veie tyngre enn hensynet til ektefellen.

Hensynet til klagerens barn tilsa heller ikke at utvisning ville være uforholdsmessig. Klageren hadde to mindreårige barn på 2 og 8 år, som var norske borgere som hadde bodd i Norge hele livet. Nemnda mente at utvisning ville kunne ha negativ betydning for barna, men etter en helhetlig vurdering måtte de hensyn som talte for utvisning av klageren veie tyngre. Nemnda la til grunn at barnas mor ville kunne gi dem forsvarlig og tilfredsstillende omsorg, og at kontakt mellom klageren og barna kunne opprettholdes ved blant annet besøk i Danmark og ved elektronisk kommunikasjon. Utvising innebar heller ikke noen tvangssituasjon for barna, og foreldrene kunne også velge bosted for barna.