Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Saken behandlet i nemnd med personlig fremmøte.

Klagen ble ikke tatt til følge. Enstemmig.

Klageren søkte beskyttelse og viste til at han var ca 15 år og kom fra X, en Taliban-dominert landsby. Han fremla ingen dokumenter. Han opplyste at hans far var drept av Taliban fordi han ikke ville gå med dem. Taliban oppsøkte klagerens hjem og lette etter klageren etter at de drepte hans far. Klageren opplyste at han ikke hadde kontakt med noen familiemedlemmer i hjemlandet. Han opplyste ellers at han kun hadde noen få slektninger igjen og de var på morssiden.

Klageren fikk tillatelse etter loven § 38, jf § 8-8 av UDI, idet han ble ansett å være mindreårig og uten relevante omsorgspersoner i hjemlandet. Tillatelsen utløper ved fylte 18 år.

Etter å ha hørt klagerens forklaring og vurdert den i lys av hans alder og bakgrunn, kom nemnda til at klageren ikke hadde sannsynliggjort sin forklaring. Hans forklaring om hvor han kom fra og hvorfor han måtte reise ut ble ikke lagt til grunn. Heller ikke hans forklaringer om at han manglende familiære nettverk i Afghanistan. Nemnda la vekt på at klageren bare ble bedt om å forklare seg om forhold som en som er rundt 15 år, forutsetningsvis skal kunne forklare seg om.

Nemnda fant ikke grunnlag for å gi klageren beskyttelse etter loven § 28 og påpekte at verken angitt asylgrunnlag eller bostedsområde ikke var lagt til grunn.

Nemnda mente det heller ikke var konkrete forhold knyttet til klagerens individuelle situasjon i Norge eller i Afghanistan som kunne tilsi tillatelse etter § 38.

Avgjørelsen innebar at han beholdt tillatelsen han fikk av UDI. Nemnda tok ikke stilling til om klagerens oppgitte alder kunne legges til grunn. Nemnda tok heller ikke stilling til betydningen av UDIs lange saksbehandlingstid som førte til at han var godt over 16 da han fikk tillatelse, og da en tillatelse etter forskriften § 8-8 og ikke etter § 38. Nemnda tok ikke stilling til dette fordi det ble lagt til grunn at han hadde omsorgspersoner i hjemlandet.