Sist oppdatert: 19.01.202019.01.2020

Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Saken ble behandlet i nemnd med personlig fremmøte.

Klagen ble ikke tatt til følge. Enstemmig.

Klageren opplyste at han var 15 år og uten omsorgspersoner i hjemlandet da han søkte asyl - såkalt enslig mindreårig. Han anførte videre at han ikke kunne returnere fordi han fryktet å bli drept av kuchier, Taliban og en onkel. I tillegg var han spesielt utsatt fordi han var hazara.

Etter en konkret vurdering kom nemnda til at klageren ikke hadde sannsynliggjort sin alder, men at han kunne være mindreårig da han kom til Norge og 17 år på vedtakstidspunktet. Klagerens anførsler om at kuchier og Taliban var ute etter ham ble heller ikke vurdert som troverdig. Det var ikke holdepunkter for at hverken kuchier eller Taliban skulle ha interesse for klageren ut fra hans øvrige forklaring, sammenholdt med landinformasjonen. At onkelen skulle ønske å ta livet av klageren på grunn av en eiendomskonflikt ble heller ikke lagt til grunn. Eiendommen var allerede overført til onkelen, og det var heller ikke urimelig ut fra omstendighetene. Klageren ville heller ikke kreve eiendommen tilbake.

Det forelå etter dette ingen individuelle forhold som ga grunnlag for beskyttelse. Som vist til nedenfor la nemnda også til grunn at klageren hadde nettverk og omsorgspersoner å returnere til. Nemnda tok ellers utgangspunkt i at klageren kom fra Uruzgan provins, og at hans siste oppgitte hjemsted var i Baghlan provins. Det var imidlertid ikke tilstrekkelige holdepunkter for å konkludere med at sikkerhetssituasjonen i disse områdene var på et slikt usikkert nivå at det kunne gi grunnlag for beskyttelse på generelt grunnlag. Heller ikke det forhold at klageren var hazara kunne tilsi rett til beskyttelse.

UDI innvilget klageren en tillatelse etter utf. § 8-8 på grunn av at klageren ble vurdert som enslig mindreårig uten kjente omsorgspersoner i hjemlandet. Tillatelse gjaldt fram til klageren fylte 18 år.

I motsetning til UDI kom nemnda til at klageren hadde omsorgspersoner i hjemlandet.

Omfattende landinformasjon sto i sterk motstrid til klagerens forklaring. Nemnda viste til Landinfos notat Afghanistan: Nettverk av 19.09.2017 og Forhold for barn og unge av 21.02.2014, samt landrådgivers redegjørelse i nemndmøtet.

Klageren forklarte blant annet at han ikke hadde noen kjennskap til mors familie, og at faren kun hadde en søster. Begge foreldrene døde da han var liten. De flyktet til en onkel, som klageren nå fryktet grunnet en eiendomskonflikt. Ut over dette hadde ikke klageren kjennskap til egen familie. Det var nevnte onkel som hjalp klageren med utreisen og betalte for den. Klageren hadde ikke hatt kontakt med noen familiemedlemmer etter at han kom til Norge.

Nemnda mente det var lite sannsynlig at klageren hadde så få familiemedlemmer og videre at han ikke hadde mer kunnskap om egen familie. Afghanske kvinner føder i snitt fem barn, og dersom en kvinne ikke kan føde barn, vil ektemannen ofte gifte seg med kone nummer to. At klageren hadde så lite familie på begge sider av familien fremsto påfallende. Videre viste nemnda til at ifølge landinformasjonen er individet, i afghansk kontekst, underordnet det kollektive og storfamilien. Tilknytningen til storfamilien og nettverket er avgjørende for afghaneres sikkerhet, beskyttelse og forsørgelse. Mobiltelefon er blitt så godt som allemannseie, og mobilnettet er godt utbygget. Det er kun i noen ubebodde områder at det kan være mangelfull dekning. Videre kunne landrådgiver bekrefte at det ikke forelå opplysninger som tilsa at det ikke er mobildekning på klagerens hjemsted. Ifølge landinformasjonen er det også kun ytterst få som har mistet kontakten med nettverk og familie i hjemlandet. At klageren ikke hadde kjennskap til og mer kontakt med familien var etter nemndas vurdering lite overbevisende.

Hva som utgjør reelle omsorgspersoner vil være mer enn far og mor. Landinfos samtalepartnere er samstemte om at det er vanskelig å forestille seg en afghaner som er helt alene; som ikke har kontakt med familien sin og som ikke har annet nettverk.

Landinfos kilder er også samstemte om at det er storfamilien som i de fleste tilfellene tar beslutningen om å sende en av familiens mindreårige sønner til Europa. En mindreårig som ikke har bistand og støtte fra familienettverket, vil normalt ikke være i stand til å gjennomføre en reise til Europa. Storfamilien er den bærende sosiale institusjonen og alle barn tilhører et familienettverk. Å sende et mindreårig familiemedlem til Europa er en viktig nettverksbeslutning; det innebærer splittelse av familien, en risikofylt reise og et stort økonomisk løft.

Nemnda viste videre til følgende sitat fra Landinfos temanotat av 21.02.2014 Afghanistan: Forhold for barn og unge: Landinfo mener at tilgang til omfattende økonomisk hjelp fra et nettverk er en grunnleggende forutsetning for at unge afghanere skal bli i stand til å gjennomføre en ressurskrevende illegal reise til Norge. Av det følger at mindreårige afghanere som befinner seg i Norge neppe er uten forsørgere eller omsorgspersoner i hjemlandet.

Alt i alt mente nemnda at klageren ikke hadde sannsynliggjort i tilstrekkelig grad at han utgjorde et unntak fra den tydelige landinformasjonen som tilsier at en mindreårig afghaner som reiser til vesten vil ha ressurser, familie og nettverk i ryggen. Nemnda la derfor til grunn at klageren ville ha en forsvarlig omsorgssituasjon ved en retur.

Nemnda kunne ikke omgjøre UDIs vedtak til ugunst for klageren, slik at hans midlertidige tillatelse frem til han fylte 18 år ble stående.

Det var for øvrig ingen andre hensyn i saken som tilsa at klageren hadde rett til oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge, slik utlendingsloven bruker begrepene.

Var dette sammendraget nyttig?