Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Saken behandlet av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet da det ikke er vesentlige tvilsspørsmål.

Klagen ikke tatt til følge.

Mann søkte om beskyttelse og la frem originalt syrisk pass. Han søkte om beskyttelse fordi han var ettersøkt av militæret. Han fryktet også Nusra og IS. Han hadde tjenestegjort på en politistasjon som politimann. Han var med på å arrestere personer som ble sendt videre til sikkerhetstjenesten, der de hadde blitt utsatt for overgrep. Han forklarte seg om hvilke overgrep de hadde blitt utsatt for. Etter forhåndsvarsel om utelukkelse uttalte han at han ikke hadde noe valg vedrørende å avtjene tjenesten, hvor han ble stasjonert eller hans arbeidsoppgaver. Han visste heller ikke hva som skjedde med personene han overleverte og dersom han hadde nektet hadde han selv blitt tatt av sikkerhetstjenesten. UNE til grunn at klageren hadde en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til Syria. Hovedspørsmålet var om vilkårene for å utelukke klageren fra flyktningstatus var til stede. UNE konkluderte med at det forelå alvorlig grunn til å anta at han hadde gjort seg skyldig i en alvorlig ikke-politisk forbrytelse før han kom til Norge. Torturhandlinger utgjorde alvorlige forbrytelser. Det var sikker rett at bruk av mishandling og tortur i forbindelse med avhør var en forbrytelse som ikke kunne defineres som politiske handlinger. Vedrørende beviskravet så viste UNE til klagerens forklaring. Han hadde forklart seg sammenhengende og troverdig om oppgavene han hadde når han avtjente militærtjenesten. Opplysningene i klageomgangen om at det var sikkerhetsavdelingen, ikke sikkerhetstjenesten ble det ikke lagt vekt på all den tid han uansett hadde forklart seg om metodene som ble brukt og at han også i klagen brukte begrepet sikkerhetstjenesten. UNE mente at klagerens forklaring i klageomgangen om at han ikke visste hva som skjedde med fangene fremstod som en tilpassing av forklaringen for å unngå eksklusjon, og UNE viste til hans forklaring under asylintervjuet. Klagerens forklaring i asylintervjuet om metodene til sikkerhetstjenesten var også i samsvar med landinformasjon. UNE mente at det var overveiende sannsynlig at han hadde medvirket til tortur. Hva gjaldt det individuelle ansvaret så mente UNE at han hadde bidratt til tortur på en ikke uvesentlig måte ved å sende de pågrepne personene videre til sikkerhetstjenesten. Det ble vist til at dette var en oppgave han gjennomførte jevnlig og rutinemessig over en lengre periode. Handlingen hadde en klar sammenheng med torturhandlingen. Klageren hadde åpenbart kunnskap om de faktiske forholdene, og hadde til hensikt å sende personene videre til sikkerhetstjenesten. Kravet om forsett var således oppfylt. UNE fant heller ikke at det forelå noen straffrihetsgrunner. UNE mente at det ikke forelå noen opplysninger om en umiddelbar trussel dersom han motsatte seg å utføre handlingene. Klageren hadde derfor ikke rett til beskyttelse etter utlendingsloven § 28 annet ledd, jf. første ledd. Det forelå heller ingen sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge.

Klageren var vernet mot utsendelse til Syria i medhold av utlendingsloven § 73 første ledd. UDI hadde gitt ham midlertidig oppholdstillatelse etter § 74 idet vern mot retur var hans eneste grunnlag for opphold.