Sist oppdatert: 19.01.202019.01.2020

Sammendrag: Utvisning

Saken ble behandlet i nemnd med personlig fremmøte.

Klagen ble tatt til følge. Enstemmig.

Mann som var kommet til Norge i 2009 som enslig mindreårig asylsøker, fikk innvilget midlertidig oppholdstillatelse i 2010. Tillatelsen ble begrunnet med at den generelle sikkerhetssituasjonen på hans hjemsted var ustabil. UDI mente at Kabul ville være et tilgjengelig internfluktområde for klageren som det var mulig å reise til. Klageren ble likevel innvilget oppholdstillatelse fordi han var mindreårig, og ikke hadde omsorgspersoner eller nettverk i Kabul, og UDI mente derfor at det ikke var trygt for ham å returnere dit.

UDI tilbakekalte klagerens flyktningstatus høsten 2016. UDI mente at de forholdene som i sin tid lå til grunn for hans oppholdstillatelse ikke lenger var til stede, da han ikke lenger var mindreårig og sikkerhetssituasjonen på hans hjemsted ikke lenger var til hinder for retur.

UDI fattet deretter vedtak om å utvise klageren med fem års innreiseforbud, og innmelding i Schengen Informasjonssystem (SIS). UDI viste til at klageren var dømt til fengsel i ett år og seks måneder for uaktsomt bildrap. Grunnlaget for dommen var at klageren hadde holdt uforsvarlig høy hastighet og mistet kontrollen over bilen han førte, slik at denne skrenset over i motsatt kjørefelt og ut av veien hvor den traff et tre. I sammenstøtet ble samtlige passasjerer påført personskader. Hans kjæreste som satt i passasjersetet foran ble påført massive skader og døde umiddelbart. Klageren ble selv også alvorlig skadet i ulykken.

I nemndmøte ble tilbakekallssaken og utvisningssaken behandlet samtidig.

Nemnda var enig med UDI i at vilkårene for å tilbakekalle klagerens flyktningstatus var oppfylt, og opprettholdt tilbakekallet.

Nemnda mente imidlertid at det var uforholdsmessig å utvise klageren, og omgjorde UDIs utvisningsvedtak.

Nemnda bemerket at klageren ikke var dømt for en type straffbar handling som lovgiver uttrykkelig har uttalt at skal vurderes som spesielt alvorlig i utvisningssammenheng. Nemnda la særlig vekt på at klageren har sterk tilknytning til Norge og svak tilknytning til hjemlandet. Nemnda viste til at klageren kom til Norge som enslig mindreårig asylsøker, og at han nå hadde bodd mer enn 8 år i Norge. Han har hatt sin ungdomstid og det meste av sin skolegang her. Hele hans nærmeste familie bor nå i Norge. Nemnda la videre til grunn at nærheten til familien og kontakten med vennene var av stor betydning etter ulykken da han var preget av sterk skyldfølesele og selvmordstanker, og at hans nettverk her har vært - og fortsatt vil være - av sentral betydning for hans videre bearbeiding av traumene og mulighet til å komme videre i livet. Som eldste mannlige familiemedlem etter at faren døde, har han en særlig posisjon i familien, og er som en far for sine yngre brødre. Den ene broren er fortsatt mindreårig.

Nemnda bemerket at saken er spesiell. Etter nemndas vurdering var ikke de innvandringsregulerende hensynene i saken så tungtveiende at de oppveiet hensynene som taler for at klageren skal få bli i Norge. Når det straffbare forholdets art veies opp mot betydningen av klagerens og familiens samlede situasjon, samt klagerens behov for kontinuitet og kontakt med sine nærmeste i den videre rehabiliteringen, mente nemnda at utvisning av klageren ville være uforholdsmessig.

Var dette sammendraget nyttig?