Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Saken ble behandlet i nemnd uten personlig fremmøte fordi dette ikke var nødvendig av hensyn til de spørsmål som bød på vesentlig tvil.

Klagen ble tatt til følge. Dissens. Sammendraget gjelder klageren og hans overårige bror.

Klageren og hans bror søkte beskyttelse i Norge og oppgav at de var mindreårige. Begge ble alderstestet, klagerens oppgitte alder ble ansett sannsynlig, mens det ble ansett usannsynlig at storebror var under 18 år. Storebror var registrert i Bulgaria og ble akseptert mottatt iht. Dublin-reglene. Klageren var ikke registrert, men Bulgaria aksepterte å motta lillebroren etter at en DNA-test fastslo at det var mer sannsynlig at de var brødre enn ikke. De fremla ingen dokumenter.

UDI avslo å realitetsbehandle begges saker og henviste dem til å søke beskyttelse i Bulgaria.

I klagen ble det vist til at mottaksforholdene i Bulgaria og manglende sikkerhet for tilgang til forsvarlige asylprosedyrer tilsa at de ikke kunne henvises til Bulgaria for å fremme sin sak der. Det ble videre vist til at klageren hadde psykiske problemer og at han og storebroren måtte bo på hver sine mottak idet storebror hadde dårlig påvirkning på lillebror. De hadde imidlertid kontakt, primært vis sosiale media, men tidvis gjennom besøk.

Nemnda delte seg ved vurderingen av sakene.

Et nemndmedlem mente at forholdene ved retur til Bulgaria var så uforsvarlige både mht. mottak, tilgang til asylprosedyrer og selve asylsaksbehandlingen at loven § 73 generelt måtte anses å være til hinder for retur, dette uavhengig om det dreide seg om voksne eller barn.

Flertallet mente at det var usikkerhet knyttet til forholdene ved retur, men at den ikke generelt var til hinder for retur. Flertallet var enige i at klagerens storebror ikke skulle få sin sak realitetsbehandlet i Norge da det ikke var noen individuelle forhold som tilsa at han var spesielt sårbar i forhold til en retur til Bulgaria.

Det ene nemndmedlemmet mente at heller ikke klageren skulle få sin sak realitetsbehandlet i Norge. Klageren hadde reist med sin storebror som hadde tatt godt vare på ham under hele reisen i Europa og måtte anses å kunne ivareta hans interesser i Bulgaria.

Nemndleder fant under noe tvil at det forelå «særlige grunner» etter forskriftens § 7-4 annet ledd, hensett til klagerens alder på 16 år, lang saksbehandlingstid, flytting en rekke ganger i Norge, bortfall av opplegg rundt ham og det å henvise ham til retur til nok et land med nytt språk og kultur. Det ble lagt til grunn at dette ikke innebar et inngrep i familielivet da brødrene hadde bodd adskilt over lenger tid. De kunne opprettholde kontakt via sosiale media.

Voteringen i sakene medførte at storebror ikke fikk sin sak henvist til realitetsbehandling i Norge (dissens fra et nemndmedlem) mens klageren fikk sin sak henvist til realitetsbehandling i Norge (dissens fra et annet nemndmedlem).