Sammendrag: Familie
Saken behandlet av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet da det ikke er vesentlige tvilsspørsmål.
Klagen ble ikke tatt til følge.
Mann (klageren) søkte om familieinnvandring med ektefelle i Norge (referansepersonen). UDI avslo søknaden da de fant det mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med inngåelsen av ekteskapet var å etablere et grunnlag for opphold i riket for søkeren, jf. utlendingsloven § 40 fjerde ledd. Det ble vist til at klageren kommer fra et land med stort utvandringspotensiale og at klageren ved intervju på ambassaden hadde lite kunnskap om referansepersonen (bl.a. om alder, bosted og utdannelse). I vurderingen vektla UDI videre at klageren fridde på nettet før partenes møttes, at partene giftet seg første gang de traff hverandre, at klageren er 19 år yngre enn referansepersonen og at ekteskapsinngåelsen var atypisk i forhold til tradisjonene i Nigeria (Referansepersonen hadde for øvrig vært gift tre ganger tidligere og hadde ikke møtt klagerens familie).
I klagen på UDIs vedtak ble det blant annet anført at dersom klageren kun ønsket en oppholdstillatelse ville han ikke ha valgt en kvinne fra Norge, som har noen av de strengeste innvandringsreglene i Europa. Klageren hadde tidligere vært i forhold med afrikanske kvinner, men følte da at han ble brukt for sine penger og sin snillhet. Partene hadde møttes på nettet og de hadde hatt en spesiell kontakt fra starten av. Da referansepersonen kom til Gambia, hvor klageren bodde, visste de med én gang at det måtte bli de to. Aldersforskjellen hadde aldri vært et problem, og partene hadde samme interesser. Planen var opprinnelig at partene skulle etablere seg i Gambia, men på grunn av den økonomiske situasjonen i landet ble det mindre arbeid. For å skaffe penger til sine planer i Gambia hadde partene besluttet at de burde jobbe i Norge. Partene hadde vært gift i syv år og det ble anført at klageren ikke hadde ventet med å søke i så mange år dersom han kun ønsket en oppholdstillatelse.
UNE viste til UDIs begrunnelse, som UNE tiltrådte i sin helhet. UNE vurderte anførslene fremsatt i klagen, men fant ikke at dette tilsa en annen vurdering.
UNE fant ikke at det forelå sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket etter utlendingsloven § 38 eller at vedtaket var i strid med Norges internasjonale forpliktelser.