Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Saken behandlet av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet da det ikke er vesentlige tvilsspørsmål.

Klagen ble ikke tatt til følge.

Mann søkte asyl i 2015 og fremla nasjonalt ID-kort og statsborgerbevis. Klageren opplyste at han var kurdisk sunnimuslim fra Kirkuk i Irak. Han fortalte han fryktet å bli drept av sine onkler på grunn av en arvestrid om eiendommer. I tillegg fryktet han at han ville få fire år i fengsel for desertering, fordi han hadde forlatt sin stilling i politiet uten at hans sjef godtok oppsigelsen. På bakgrunn av konflikten med onklene hadde han fått trusler siden 2003, huset til hans familie hadde blitt beskutt, og han selv hadde blitt angrepet. Onklene hadde kontroll over eiendommene og forvaltet de. Hans søster var også blitt kidnappet, noe han trodde hadde sammenheng med konflikten. På bakgrunn av påkjenninger i barndommen og arbeidet han hadde hatt i politiet hadde han utviklet narkomani. Han hadde sluttet, men hadde kronisk hodepine og søvnproblemer. I klageomgangen fortalte klageren at han hadde syv arrestordrer mot seg. Dette fordi han hadde solgt våpnene han disponerte, desertering, at han hadde militær informasjon og flere anmeldelser fra onklene.

UNE la ikke til grunn opplysningene om arrestordrene som fremkom først i klageomgangen. Det ble ikke tatt stilling til oppgitt identitet. UNE mente videre at det ikke var anført forhold som falt inn under forfølgelsesgrunnene i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. UNE mente at det ikke var risiko for at klagerens onkler ville utsette klageren for handlinger omfattet av § 28 første ledd bokstav b, og viste til at grunnlaget for striden ville falle bort dersom klageren frasa seg arven. Etter UNEs vurdering var deres intensjon å skremme klageren til å frasi seg arven. Søsterens forsvinning hadde etter UNEs vurdering ikke sammenheng med konflikten. Hva gjaldt anførslene knyttet til desertering viste UNE til landinformasjon om at irakiske myndigheter ga amnesti til desertører. UNE mente videre at den generelle sikkerhetssituasjonen i Kirkuk ikke tilsa at klageren ville risikere dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. UNE mente at det ikke forelå sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket etter § 38. Klagerens helseanførsler var ikke av en slik alvorlighetsgrad at de var omfattet av sterke menneskelige hensyn.