Sammendrag: Familie

Saken behandlet av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet da det ikke er vesentlige tvilsspørsmål.

Klagen ble tatt til følge. Dette innebar at saken ble returnert til UDI for realitetsbehandling.

Klageren hadde ikke lovlig opphold på søknadstidspunktet, og hadde derfor i utgangspunktet ikke rett til å fremme søknad om midlertidig oppholdstillatelse fra Norge, jf. utlendingsloven § 56. UNE fant imidlertid at det forelå sterke rimelighetsgrunner som tilsa at søknaden likevel burde realitetsbehandles, jf. utlendingsforskriften § 10-1 fjerde ledd.

Det avgjørende var at klageren hadde et norsk barn i Norge, og at det var tvil knyttet til om barnets omsorgssituasjon ville være tilstrekkelig ivaretatt dersom klageren måtte returnere til Nigeria, og barnet måtte bli igjen hos far. Eventuelt måtte barnet – som norsk statsborger – bo i Nigeria i en lengre periode. Barnet var ca. to år, og det ble vist til uttalelser fra barnevernet, hvor det fremsto som at hjelpetiltak hadde blitt vedtatt nettopp på grunn av fars usikre omsorgsevne. Far ble bl.a. ansett av barnevernet for å ha rusproblemer av ubestemt omfang. Barnets beste tilsa derfor at familien ikke burde splittes på daværende tidspunkt.

Selv om innvandringsregulerende hensyn måtte tillegges en viss vekt, da klageren hadde oppholdt seg ulovlig i Norge i flere år, måtte barnets beste tillegges avgjørende vekt i saken.