Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Saken ble behandlet i nemnd uten personlig fremmøte fordi dette ikke var nødvendig av hensyn til de spørsmål som bød på vesentlig tvil. Anmodningen ble ikke tatt til følge. Enstemmig.

Klageren, som er blind og har betydelige helseproblemer, ankom Norge høsten 2015 over Storskog fra Russland. Han søkte beskyttelse sammen med en bror, som også har betydelige helsemessige utfordringer. Begge brødre fikk avslag på sine søknader, og klagene over UDIs vedtak ble heller ikke tatt til følge. Heller ikke omgjøringsanmodninger ble tatt til følge. Vedlagt siste omgjæringsanmodning fulgte legeerklæring som beskrev klagerens helsesituasjon.

Når det gjaldt klagerens tidligere anførte beskyttelsesbehov fant nemnda ikke å kunne legge klagerens forklaring om dette til grunn, og viste til UDIs og UNEs begrunnelser for dette i tidligere vedtak og beslutninger, som nemnda sluttet seg til. Nemnda kunne ikke se at han fylte vilkårene for å anses som flyktning i henhold til utlendingsloven § 28 første ledd, verken når det gjaldt bokstav a eller b. Det ble vist til UNEs tidligere vedtak og beslutninger når det gjaldt dette.

Hovedspørsmålet i saken var imidlertid hvorvidt klageren skulle gis en tillatelse i medhold av utlendingsloven § 38, opphold på såkalt ”humanitært grunnlag”. Etter bestemmelsen kan oppholdstillatelse gis når det foreligger «sterke menneskelige hensyn», eller når utlendingen har «særlig tilknytning til riket».

Lovens bestemmelse er vag og skjønnsmessig, og det nærmere innholdet er utmeislet i retts- og forvaltningspraksis. Når det gjelder anførsler om helsemessige forhold, er utgangspunktet at helsemessige forhold i seg selv ikke gir grunnlag for opphold. Nemnda må foreta en totalvurdering av de omstendigheter som foreligger holdt opp mot gjeldende praksis og bestemmelser. Denne totalvurderingen inneholder tre hovedspørsmål. For det første om klagerens lidelser er tilstrekkelig alvorlige, dernest om det foreligger et adekvat og tilgjengelig behandlingstilbud i klagerens hjemland.

For så vidt slikt behandlingstilbud ikke er tilgjengelig, blir spørsmålet om hvorvidt tilstrekkelig tungtveiende innvandringsregulerende hensyn taler mot en innvilgelse i dette tilfellet.

Når det gjelder spørsmålet om klagerens helsemessige problemer er tilstrekkelig alvorlige, er altså utgangspunktet at helsemessige problemer ikke gir grunnlag for oppholdstillatelse i Norge. Utlendingsloven åpner likevel for å gi oppholdstillatelse i helt spesielle tilfeller. I henhold til praksis kan det være aktuelt å gi oppholdstillatelse der det foreligger en alvorlig kronisk lidelse som etter sin art er eller kan bli livstruende dersom den ikke behandles.

I henhold til den foreliggende legeerklæringen er klageren blind, har diabetes type 1 og alvorlig nyresvikt. Nemnda anså at han bakgrunn av dette måtte anses å ha en alvorlig kronisk lidelse med liten eller ingen utsikt til bedring. Med god oppfølging kan sykdommen holdes stabil uten dialyse. Til tross for god behandling og tett oppfølging i Norge er det likevel en høy risiko for dialysetrengende nyresvikt fremover. Uten dialysetilbud når behovet kommer vil han dø.

Nemnda fant at klagerens helsesituasjon, diabetes i kombinasjon med nyresvikt, er alvorlig. At han er blind er en ytterligere dimensjon i dette bildet, og nemnda fant, dog under tvil, situasjonen så alvorlig at han i utgangspunktet fyller vilkårene i bestemmelsen. Spørsmålet ble dermed om det forelå et adekvat og tilgjengelig behandlingstilbud i klagerens hjemland. På bakgrunn av det som forelå av tilgjengelig landinformasjon, kom nemnda til at så er tilfelle. Til tross for at situasjonen i det øvrige Irak og nabolandet Syria har satt helsevesenet i KRI, herunder i klagerens hjemby under kraftig press, la nemnda til grunn at klageren både vil kunne få helsehjelp i forbindelse med oppfølging av sine sykdomstilstander, og også etter hvert dialysebehandling i hjembyen. Klageren vil i henhold til tilgjengelig landinformasjon ha tilgang til både nødvendige medisiner og annen medisinsk behandling i hjembyen. Selv om slik behandling i første rekke vil være tilgjengelig ved private sykehus, må adekvat medisinsk behandling etter omstendighetene anses tilgjengelig for klageren.

Om klageren har sosialt nettverk i hjemlandet har i nemndas praksis også vært tillagt vekt der vedkommendes lidelse ligger over eller nært opp mot terskelen for å kunne gi tillatelse. I dette tilfellet er det en ytterligere tilleggsbelastning for klageren at han er blind. Spørsmålet ble i hvilken grad klageren vil være sikret en verdig livsutfoldelse i hjemlandet, herunder om han har familie som kan ta vare på ham. I denne saken er det på det rene at klageren kom til Norge sammen med en bror. For nemnda fremsto det usikkert sikkert hva slags nettverk klageren egentlig hadde i hjemlandet, men alene den omstendighet at han har kunnet komme til Norge, tilsa at han har tilgang til ressurser. At han har noe nettverk på hjemstedet fremgår imidlertid av både klagerens og brorens asylintervjuer og opplysninger i saken(e) for øvrig.

Nemnda bemerket forøvrig at det aldri har vært meningen at personer som lider av en sykdom de ønsker behandling for i Norge skal kunne få oppholdstillatelse på grunnlag dette gjennom å søke om beskyttelse. I praksis skilles det mellom tilfeller der helseproblemer er en årsak til at klageren søkte beskyttelse i Norge, og tilfeller der alvorlig sykdom har oppstått etter ankomst. I dette tilfellet finner nemnda det klart at klageren kom til Norge nettopp for å få tilgang til medisinsk behandling og omsorgstjenester. Av lovens § 38 fjerde ledd fremgår det at det kan legges vekt på såkalte innvandringsregulerende hensyn ved vurderingen av om tillatelse skal gis etter bestemmelsen. Slike hensyn skal – i henhold til lovens forarbeider – vurderes i de sammenhenger der de forekommer. Hvilken vekt de skal tillegges vil imidlertid variere. Slike hensyn er eksemplifisert i bestemmelsen, og omfatter blant annet «mulige konsekvenser for omfanget av søknader på liknende grunnlag» og samfunnsmessige konsekvenser.

Sterke innvandringsregulerende hensyn tilsa etter nemndas syn at det ikke gis tillatelse til opphold i Norge i tilfeller som klagerens. Det vil være uheldig dersom kronisk syke fra ulike deler av verden i praksis kan bruke asylinstituttet til å skaffe seg helsehjelp i Norge. Asylinstituttet er ment å gi nødvendig beskyttelse til mennesker med beskyttelsesbehov, ikke helsehjelp eller tilfredsstille behov for pleie og omsorg. Nemnda viste i denne forbindelse til at det er gitt egne regler om adgangen til å komme til Norge for å få nødvendig helsehjelp, men at klageren klart ikke fyller vilkårene i disse.

For øvrig kunne nemnda ikke se at det forelå noen særlig tilknytning til Norge i lovens forstand for klagerens vedkommende.